I kosmolgíen Buddha beskreiv finne me 31 forskjelligge nivåer, kor flértálet av disse é kategorisert som sanseverdner. Dette vil sei téstander kor alle vesner léve sine liv fastbonne te— og gjønå sanseapparatet og sansestímuli. Som nevnt é alle betinga verdner i Samsára tidsbegrensa, og hvis ein ska gje et slags linért bilde fra bånnen-og-opp: så finnein fyst alle di úønska tevérelsene av helveter—i ein bråde úlige former og fasonger—deritte den svert úforudsígbare dyreverden—Så, téstander av depriverte og úlykkeligge ånder—Før ein omsider treffe på oss mennesker hér i denna verden, i alle di konfiguarsjóner og úlige oppstartskår som mennesker oppléve.

Víare opp i hiarkiet finne me di forskjelligge himmelske teverelsane kor alle di spontant fødte Devaene (det vil sei: kor foreldre og svangerskáb ikkje é involvert) som har tégang på sansebehág og opplevelser vésentligt merr inténnse enn ka alle mennesker som har te gode å kultivéra eksepsjonélle meditative ferdigheder har tegang på.

Grovt sett omtáles di stigande gradene av himmelske téverelser som: Chattumaharajika (Di fira kongene), Tavatingsa (Di 33), Yama Dévaene, Túsita (Di téfredse...som é der kor alle Bodhisattháer leve sine penultimáte liv forud for sin aller siste menneskelige gjenfødsel). Di to øverste sansehimlene kalles Nimmanarati (Di som nære seg på, og finne langvárig lykke i kreativitét), og igjen øve detta—Páranimitta-vassavatti (di som både nyde behág og nære seg på andres kreativitet).

—I denne sistnevnte øverste sanseverdnen finne me Mára sjøl: «diktátoren» av alle sanseverdner, og i effekt—Samsára som sådann.

 

Buddha omtalte Mára med mange navn, og ett av disse vá Namuci: «han som di aller fleste ikkje kláre onnsleppa». Máras langvárigge—dåg tidsbegrensa verv, oppnås som følge av kultivéring av Meritter øve lang, lang tid—men é dreve av ein ekstréme hunger for makt og kontroll. Mára e på mange måder ærkeriválen og hovedantagonisten te ein kvér Buddha som oppstår før di når fram te sin endeligge oppvågning, men forøvrig te et kvért vésen som tar fatt på den åttedelte veien, som i følge Buddha: é den einaste veien som faktisk kan léda heilt úd av alle sanseverdners begrensninger.

...Namuci lár imidlertid ingen av sine trofaste sansesláver onnsleppa úden kamp, og fåretrekke at di «resirkuléres» distrahért inn i ein nye sanseverden, kor ein på sett og vís må stárta «på’an igjen». Mára spéle derfor på alle strengene han kan—for å forhindra folk i å údvikla dybe meditative téstander. For når han klare módvirka og sabotéra detta, é an sikra di trófaste kundene vérande onnerlagt hans kontroll—iallefall så lenge han får styra sjappå...

I følge Buddhas beskrívelser fra diras mange persónligge sámenstød, gá Mára seg égentlig aldri—detta sjøl om han omsíder innsåg at han ikkje klarte rysta Buddha på någe vis itte oppvågningå. Ligavel fortsatte han údfordra både Buddha og hans mange disipler enten di alleréde hadde nådd foll oppvågning eller fortsatt va i trening. Mára víste gang på gang koss han klárte påvirka andres persepsjoner og tankeverder—te og me heilt opp te fysta nivå av Brahmaverdnene, som é di høgare himmelske vérdnene tegjengeligge for di som har messtra 1. Jhána. I disse tilfellene fortsette imidlertid kammalovene sin vandte gang, og alle som blir manipulért høste di karmiske resultátene av sine handlinger—sjøl om di  é merr eller mindre trållbonne i gjerningsøyeblikket. Når Mára for eksempel manipulérte légfolk te å appelléra te enkelte monkers hindringer av sjølgohéd og arroganse, gjønå øverekkinger av ekstrém hyllest—høsta di góe karma som følge av sine pósitíve údsagn og handlinger, mens di lagde dårligge karma når di blei manipulérte te hetsa monkane eller gå te direkte fysiske angréb på di. Nettopp derfor é údviklingå av várhéd, téstedeværelse og aktsomhéd i alt det me fåretár oss ekstrémt verdifolle kvalitéter, som må kultivéras for å ha sjangse mod Máras mange údspekulérte påfunn. 

 

Det som gjør Mara te den ultimáte vríompeisen, é at han kláre manipulera ting bédre enn den beste illusjonist, mágiker og hypnotisør.
—Du kan se for deg den mest úforudsigbare og úpålideligge skikkelsen tenkeligt, me flusst av intelligens, og som på sáme tid kjenne alle réglane han operére innføre og vett å brúga alle virkemidler og verktøy tegjengeligge for å nå sine mål. Med andre ord: ein profesjonélle túsenkunstnar, men me et obséssivt maktbehóv. 

...Så, koss kan ein hanskas me et vesen som detta?

—Buddha poengtérte øvenfor Mára at han sjøl hadde våre i Máras skór—bokstaveligt talt—i fåregåande liv. Det sáma konne Bhikkhuen MáhaMogallána påberóba seg, som va ein av di framste av Buddhas oppvågna monker kjent for sin kláre innsikt og overnaturligge evner, blant aent te å skúa alle ulige verdner, samt alle sine égne tidliggare liv. Di konne begge derfor relatéra direkte te Maras virke, ittesom di sjøl hadde spélt hans rolle—og dermed lettare konne sé gjønå Máras slú triks, enn ka den gjengse monk eller nånnå konne. Som di fleste sníger og korrupte individ: fungére di på sitt versta når di får operéra i kulissene i det skjulta—forøvrigt et gjengangstéma i di fargefollte fortellingane fra samenstødå mydla di forskjélligge Sanghamedlemmane og Mára sjøl. Når di fyst innser at det di befinne seg midt oppi é arbeidet te Mára: enten han é der i egen person eller påvirke andre(s) omstendighéder—musste Mára sin makt, og bler av’væbna. Mara, eg sér deg—é et gjengangsbegréb som forekomme flerne ganger i Pálitekstene. 

 

Avhengigt av ka generasjón du sjøl måtte téhøra, så kan úlige metafórer treffa merr eller mindre i beskrívelsane av Mára. Kanskje goe gamle Spøgelseskladden, The Joker, eller Merovingian funke som lignelser for dég, eller gjerna du har andre ennå merr treffande metafórer? Úlige folk og tradisjoner bruge forskjelligge effektive begréber—men å finna någe som gjør nyttå i eins égen hansking me karraktéren, é det som betyr alt.

 

Å klára (villa) innsé at me faktisk é sjølbonne sláver te alle slags sansebehág—é et stórt stég i rektigge retning, inn på veien te den einaste várigge frihéd—heilt fri fra Máras doméne, og ein gang for alle: Nibbána.

Namuci