VINAYA - DISIPLÍNEN FOR DI MANGE ORDINÉRTE

Buddha og di fyste generasjonene me monkar sadd sámen et sett av nøye údtenkte régler og formalitéter som alle di ordinérte almissepraktikantene sko léva i akkord med. Dette va både for å optimaliséra den individuelle praksisen, framma harmoni innad i gruppå - og for å inspiréra di mange som enten støtta opp om- eller så sjøl vurdértre påbegynna tréningå.

I dag har imidlerid ein dél av denna opprinnelige prakisen sklidd úd, spesielt når det komme te Vinaya - någe som ofte gjér seg synligge údslág i ein livsførsel blant någen monker, som på mange måder é svért líge koss buddhistiske légfolk léve. Detta: i plassen for å opprettholda den opprinnelige disiplinen som Buddha så mange ganger poengtérte viktighéden av. 

 

Någen av di elementére reglene som ligavel ein del ordinérte Buddhister ittekvért begynnte se vekk i fra, og som é av særs praktiske relevans for légfolk så ønske å handla på dyktigt vís i kontakt med ordinérte monker, é:  

Réglane fra Vinaya'en om: 

  • Å avstå fra brug av alle former for penger.

  • Å avstå fra å kjøba, dyrka, og téberéda egen mád.

  • Å avstå fra å drikka- eller spísa mádvarer som forméllt har blitt øverekka bhikkhuen på føregåande dager (dvs. oppsamling av donérte madvárer).

  • Å avstå fra å spísa údføre den avsatte perioden som Buddha satt te å vér på dagtid: myddlå sólåppgang og "sólar noon".

  • Å avstå fra å ver heilt aléina med- eller å bo i sáme hus som det módsatte kjønn, og som hovedregel avstå fra fysiske kontakt. 

  • Å avstå fra å engasjéra seg i politikk eller i andre úpassande debattforum.

Alle disse gronnleggande reglene blei etablért av Buddha då han fortsatt levde, og hadde alle sine praktiske og ideelle formål.

Då Buddha nådde Párinibbána og ikke lenger kom te vér fysisk te stede her i verden, va det imidlertid monker som fort prøvde avvikla mange av di reglene som alleréde hadde blitt etablért og fåreskréve av Buddha. Detta: sjøl om Buddha hadde presisért at di sko ansé Dhamma og Vinaya som hans persónligge stédsfortrédar. Theravádagruppå med di merr erfárne "eldre" monkene, va imidlertid di som lá nér ein héilhjerta innsats for å bevára både læren og disiplinen så godt som muligt - og gjorde dét di konne for å konservéra både den praktiske dhammaen óg vinayaen: gronndisiplínen som Buddha levérte.

Mange av dágens skogsmonker som fokusere sterkt på sin meditasjónspraksis, vil i tillegg te å opprettholda reglane nevnt øvenfor, ofte óg velga å avstå fra potensiéllt forstyrrande dippedutter som mobiler og andre slags devices - som, selvfølgelig både har mange harmlause og praktiske bruksområder - men som óg kan bli et klárt distraksjónsmomént som kan léda vekk fra dét øveorna målet som monkar og nånner opprinneligt ordinérte for å oppnå. Det é imidlertid opp te den enkelte praktikanten å vurdéra sin tåleranse og veia det opp mod di praktiske ansvarå ein har fått eller påtatt seg i sitt dágligge virke - for eksempel for di som velge å léva merr fastbóande i etablérte klostersamfunn.

Ein novísemonk, ofte kalt: "samanéra" - e vanligvis myddlå 7-20 år og har ennå ikke folle Bhikkhu ordinasjon (ópasampada), og di tréne i takt me et gronnsett av 10 regler, som oppsummért é:

  • Å avstå fra å dréba, stjéla, lyga - samt alle former for seksuell aktivitét.

  • Å avstå fra å brúga penger, pynt og parfymer, dans og musikk - og heller ikkje brúga høgt og lukseriøst møblemang som framme ávhengighéd te fysiske comfort eller øveflødigge søvn. Di ska óg - som Bhikkhúene: onnagjør all spísing på formiddagen, men både Bhikkhúene og novísene kan unntágsvís benytta seg av filtrérte froktjuicer, sukker, honning, olje etc. på kveldstid, hvis di kjenne at di slíde me mangel på energi udøve dagen.

 

I mange land har det nå og blitt merr og merr vanlig å óg finna voksne noviser, som enten é i innlédáne trening fram mód framtídigge Bhikkhu ordinasjón, eller som av andre gronner ikkje kan- eller hár mótadd ópasampada. Novísene har dåg óg tégang te téberéda mád for seg sjøl eller monkene, någe som fort kan blé forvírrande for legfolk som ikke kjenne té di úlíge reglane monkane og novisene ska tréna onna. Derfor kan det anbefálas å behandla ein kvér brunklédde almissemonk som ein Bhikkhu - fram te ein har blitt fortált någe áent, og som hovedrégel antá at di leve og praktisére i takt med ein Bhikkhus folle Patimokkha og dens 227 regler. Pengebrúg ska natúrligvis vér et "NO-NO" for alle bhikkhúer og noviser, sjøl om ein úgunstigge praksis både i Vesten og Asia som har spronge opp kor ein dél monkar argumentére for at di ikkje kan léva- og forholda seg te et modérne samfunn - úden múlighéden te persónlig pengebrúg.

Ein kan reflektéra øve det faktum at buddhistiske monker tradisjonéllt har verrt å regna som "renunciants" - som vil sei at ein sentrále del av sukséen i díras praksis berór på forságelse av ein dél verdslige beleilighéder og praktiske bekvemmelighéder, og at di valgte denna disiplínen med et klárt overordna mål: Nibbána.

- Någe ein ittekvért kanskje blér oppmerksomme på, é imidlertid at det finns ein dél monker - óg hér i theravádaskolen, som ikkje har detta målet for sitt innevérande lív, og som heller gjerna vil sei at di fokusére innsatsen sin på å legga bédre te rette for ein gunstigge gjenfødsel. Någen té og mé planlégge ennå merr langsiktigt - og ønske prøva ble gjenfødde på retta tíå sånn di kan få léra direkte fra den neste Buddha (omtált som Maitreyya) som angíveligt ska ankomma verden ein vakker dag.

Vinaya'en é imidlertíd fortsatt hér som ein úvurderligge støtte og verktøy på denna Åttedelte veien - både for alle di ordinérte, og for heila det støttande légfolket, og bør ikkje onnavurdérast eller misforstås gjønå feilinntadde hensyn eller úkorrekte antágelser om opprettholdelsens virkelígge ringvirkninger.