Finnes det noe slikt som en endeløs lykke som kan bringe lidelse, utilfredshet og stress til en endelig slutt?
Hvis det gjør, kan denne lykken oppnås gjennom ren menneskelig innsats?
- Og kan denne komplette lykken nås på en fullstendig ulastelig og beundringsverdig måte?
Dette er spørsmålene som for snart 2600 år siden ledet en ung mann i Nord-India til å vandre ut i skog og jungel for å søke svar etter.
Etter flere års dedikasjon og iherdig innsats, oppnådde han tilslutt svarene på alle disse tre sentrale spørsmålene, som samtlige var Ja:
- Ja, det finnes en endeløs lykke som kan frembringe opphøret av all utilfredshet og lidelse.
- Ja, denne lykken kan oppnås gjennom dedikert og riktig menneskelig innsats.
- Og Ja: den innsatsen som kreves er harmløs for andre levende vesner.
Da han først hadde klart å våkne til alle disse fakta, ble han kjent som "Buddha": Den fullstendig selvoppvåknede.
Gotama Buddha viet resten av livet sitt til å vise tusener av andre hvordan også de kunne finne frem den samme endelige lykke, og etablerte en lære for praksis og tanke som har forgrenet seg til de mange formene for buddhisme som verden kjenner i dag.
Måten den unge "bodhisattaen", eller kommende Buddha gikk frem for å finne svar på disse fundamentale spørsmålene, spilte en betydelig rolle i utformingen av den praksisveien som han senere lærte videre til andre. Så, for å forstå Buddhas lære, er det svært nyttig å se hvordan han selv nådde innsikt i dem i sin egen søken.
- Det som følger er en kort beretning om livet hans, ispedd leksjonene som han senere trakk fra sin egen erfaring og lærte videre til mangfoldige andre.
Bodhisattaen ble født inn i en fyrstefamilie, Sakyan-grenen av Gotama-klanen i den edle krigerkasten – og hadde en svært luksuriøs oppvekst. Faren hans gav ham tre herskapshus å bo i – ett for regntiden, den kalde årstiden og den varme årstiden – og til og med tjenerne som arbeidet ved de formidable herskapshusene fikk nyte det beste av mat og drikke - for ikke å snakke om bodhisattaens selv.
Likevel innså bodhisattaen på et tidlig tidspunkt at alt han hadde søkt etter lykke i var alle gjenstand for aldring, sykdom og død. Så, selv om han fortsatt var ung, sterk og priviligert, innså han at heller ikke han kunne slippe unna alderdom, sykdom og etterhvert dø. Ved å kontemplere disse urokeligge fakta mistet han helt beruselsen av ungdom, helse og rikdom - og begynte se verden rundt seg som en innskrumpede dam myldrende av levende fisk som kjempet mot hverandre til den siste dråpe vann. Dette fylte ham med en følelse av "saṁvega": en forferdelse over meningsløsheten i livet slik det normalt leves, og erkjente at det eneste edle, ærefulle målet i hans liv ville være å søke etter noe som er uberørt av aldring, sykdom og død: "Det dødsløse" . Med andre ord, en lykke som ikke ville ta slutt og som ikke krevde kamp mot andre, en lykke som ikke forårsaket noen skadepåføring av andre levende vesner.
Han innså også at søken etter denne lykken ville være umulig hvis han forble i det tradisjonelle husholdningslivet. Så – i tradisjon med lange røtter i Østlig kultur, barberte han av seg hår og skjegg, tok på seg de brune kappene til en vandrende munk (en som lever av almisser fritt gitt av andre), forlot familien sin - og gikk ut i villmarken.
Han tilnærmet seg veien til Det dødløse som en ferdighet som må mestres, og hans innsats for å både finne og mestre denne ferdigheten skal ha tatt ham en årrekke og inkluderte flere bomstarter. En av nøklene til den endeligge suksessen var at han var i stand til å gjenkjenne de ulike blindveiene som bomstarter, og måtte derfor korrigere kursen gjentatte ganger underveis. I hvert tilfelle innebar dette å måle de faktiske resultatene av handlingene, og innse at når de kom til korte for- eller ikke tjente det endelige målet: stake ut en ny kurs for handling – i stedet for enten å resignere eller skylde på eksterne faktorer. Deretter satte han den nye kursen på prøve.
En annen nøkkel til den ultimate suksessen var at han holdt en utrolig høy standard: Han ville ikke tillate seg å bli motløs, ei heller hvile fornøyd før han hadde oppnådd en lykke som virkelig var pålitelig og varig.
Etter å ha studert under to anerkjente meditasjonsmestere som underviste i raffinerte meditative tilstander som: "absorpsjon i intet" samt en meditativ tilstand av "verken persepsjon eller ikke-oppfatning" – innså han at selv disse subtile oppnåelsene heller ikke kvalifiserte som virkelig endelige og "dødsløse". Så han bestemte seg for å forlate sine lærere for å praktisere askeser og selvpåført pine i rundt 6 år, og nesten sultet seg ihjel i prosessen, i håp om at intens smerte ville kunne rense sinnet på det dypeste planet. Han skal angivelig ha blitt så avmagret at dersom han gned seg over magen kunne han føle ryggraden fra innsiden; at huden visnet hen og falt av, og at hver gang han lettet seg falt han om i svime. Likevel, lot han aldri fysiske svakhet og ubeskrivelige smerter overvinne sitt sinn. ...Men tilslutt måtte han erkjenne at heller ikke denne hardføre veien kunne lede helt frem til det edle målet han søkte.
Han kom dermed spontant til å huske tilbake til en tid fra barndommen, da han sittende alene under et tre, hadde gått inn i en absorbert og svært behagelig konsentrasjonstilstand, totalt absorbert og fokusert på pusten. Han undret seg: Kunne dette være veien som kunne lede til Det dødsløse? Da han bestemte seg for å gi det et helhjertet forsøk, stoppet han askesene for å kunne gjenvinne den basale kroppslige styrken nødvendig for å gjenoppnå den samme konsentrasjonen. Han skjønte også i denne prosessen at han måtte trene sinnet sitt til å totalt eliminere alle former for udyktige tanker: dvs. de som utgjør hindringer for praktiseringen av denne formen for absorpsjon omtalt som "jhāna" – og å kun tillate tanker som er med på å sette sinnet til fullstending ro.
Etter å ha mestret disse ferdighetene fant han at riktig nok, at praktisering av jhāna utgjorde kjernen av veien til målet han så inderlig søkte.
Denne måten å nærme seg veien til Det dødløse lærte gav ham flere innsikter: ikke bare om veiens ferdigheter, men også om egenskapene og karakteren som disse ferdighetene krever. Og det gav ham mange verdifulle oppdagelser av hva menneskesinnet faktisk kan utrette forutsatt riktig opptrening og disiplin:
• Sinnet kan trenes til å gi slipp på alle udyktige egenskaper og urenheter som grådighet, aversjon og vrangforestillinger; sensualitet, motvilje og fiendlighet – og i stedet utvikle dyktige egenskaper som er fri for alle disse urenhetene.
• Denne opplæringen krever at du ser nøye på egen praksis og adferd i både tanke, ord og handling.
Før du handler, spør deg selv: Hvilke resultater forventer jeg med denne handlingen? Hvis du forventer skade for deg selv eller andre: så ikke gjør det!
Hvis du ikke forventer skade, så fortsett og gjør det du har tenkt.
Men mens du utfører handlingen så, sjekk igjen for å se om det gir noen umiddelbare skadelige resultater, og hvis det er tilfelle - så stopp! Hvis ikke, fortsett.
Etter det er gjort, sjekk de langsiktige resultatene av handlingen - og hvis du ser at det var skadelig til tross for gode intensjoner, så bestem deg for å ikke gjenta feilen. Hvis du derimot ikke kan se noen skadelige resultater, så gled deg over fremgangen - og bestem deg for å fortsette den positive utviklingen.
• Den primære motivasjonen for å ta fatt på denne treningen er aktsomhet: erkjennelsen av at handlingene dine faktisk utgjør en forskjell mellom lidelse og lykke, skade og ikke-skade, og at du må overvåke dem nøye. På sin side må aktsomhet kombineres med holdningen om å ikke tilfredsstilles for tidlig med resultatene du får fra handlingene dine. Hvis du kan se at høyere nivåer av lykke er mulig, selv om de kan kreve mer innsats, er du villig til å gjøre den nødvendige innsatsen frem til du har oppnådd de høyeste mulige ferdighetsnivåene.
• For å lykkes med denne ferdigheten kreves ytterligere to egenskaper: sannferdighet om handlingene dine og deres resultater, i tillegg til sterke observasjonsevner. Hvis du ikke er sannferdig overfor andre når du forteller dem om handlingene dine så observerer du dem neppe nøye for deg selv. Så disse to egenskapene danner med andre ord et udeleligt par, og uten begge finnes faktisk ingen virkelig pålitelig måte å teste hva faktisk menneskelig innsats – din egen innsats, kan oppnå.
Den natten han nådde sin fullstendig oppvåkning, satt bodhisattaen under et tre – et tre som senere ble kjent som Bodhi (oppvåknings-) treet. Han fokuserte innledningsvis på pusten og var i stand til å oppnå både det nivået av jhāna som han hadde erfart som barn, samt tre høyere nivåer av absorpsjon. Da han nådde det fjerde nivået av jhāna hvor pusten hans falt naturlig helt til ro, og sinnet hans var så strålende og balansert, brukte han denne tilstanden til å oppnå tre bemerkelsesverdige innsikter:
• kunnskap om alle sine egne tidligere liv;
• kunnskap om hvordan alle vesener dør og gjenfødes i tråd med deres kamma (et ord som betyr "handling," ...ofte bedre kjent i sin sanskritform: "karma"); og
• kunnskap om hvordan man blir fri fra de mentale egenskapene han kalte for "āsavaer" eller "avløpsvann/kloakk" - det vil si: tendenser som "bobler opp" i sinnet og nødvendigvis fører til ytterligere gjenfødelse.
Da disse āsavaene som binder sinnet til både gjenfødelse, tid og rom ble totalt drevet bort fra hans eget sinn, opplevde bodhisattaen: nå Buddha - Det dødløse. Han omtalte denne oppnåelsen som "nibbāna", ofte bedre kjent nå i sin sanskritform: "nirvāṇa", og dette konstituerte hans fullstendige oppvåkning.
I syv uker etter denne frigjørelsen oppholdt Buddha seg rundt Bodhi-treet, hvor han fortsatte og oppleve frigjøringens fullstendige lykke. Først litt senere bestemte han seg for å faktisk undervise etter en eksplisitt forespørsel, og innsikt i at veien han hadde gått helt frem faktisk kunne formidles og iverksettes av andre. Som Buddha uttalte på et senere tidspunkt: "det jeg lærte i løpet av oppvåkningen er å anse som bladene i en skog; mens det jeg nøysommelig lærer bort, er å anse som en håndfull blader". Han valgte med andre ord å undervise i kun det som ville være av faktisk relevans og helt nødvendig å iverksette for andre for å selv kunne oppnå Det dødsløse.
Dette innebar å legge til side spørsmål som var irrelevante for denne oppnåelsen, eller som – hvis du godtar deres vilkår – faktisk kommer i veien og kan bli direkte hinder. Blant spørsmålene som Buddha bevisst la til side var disse: Er universet endelig eller uendelig? Er det evig eller ikke? Er alt ett? Eller er det mangfoldig? Hva er egentlig en person? Har vi virkelig et Selv, eller har vi ikke?
I stedet for alle disse "villedende" spørsmålene anbefalte Buddha å kun fokusere de spørsmål som omhandler kraften i menneskelig handling, og hvordan handlinger kan bringes til det ferdighetsnivået som er nødvendig for oppvåkning. Dette var leksjonene i hans Dhamma: den læren som dannet hans håndfull blader.
Mange av disse leksjonene ble formet av hans endelige tilnærming og i oppløpet til oppvåkningen, og av aspekter ved selve oppvåkningen.
Oppmerksomhet om pusten - Anapana sati
Meditasjonsteknikken som bodhisattaen brukte for å oppnå jhāna den natten han nådde sin fullstendige oppvåkning var den teknikken han lærte oftest, og mest detaljert, til andre. Han delte instruksjonene inn i fire sett, kalt tetrader fordi de består av fire trinn hver. Hver tetrade tar for seg et aspekt ved å få sinnet til å slå seg til ro med pusten, dog disse aspektene er nært knyttet til hverandre.
1) Den første tetraden fokuserer på selve pusten: (a) Anerkjennelsen av lange pust, (b) Anerkjennelsen av korte pust, (c) Trene seg til å puste bevisst i hele kroppen, og (d) Roe inn-og-ut-pustene til et punkt hvor de, uten å tvinge dem, til slutt faller stille av seg selv.
2) Den andre tetraden fokuserer på å føle ulike stemninger i kropp og sinn. Du trener deg selv (a) til å puste med en følelse av henrykkelse eller forfriskning, (b) å puste med en følelse av glede og letthet, (c) å puste samtidig som du er klar over hvordan følelses-toner og oppfatninger (merkelapper sinnet plasserer på ting) har en effekt på sinnet, og (d) å fokusere på å utvikle følelser og oppfatninger som roer den effekten og til slutt blir roligere selv.
3) Den tredje tetraden fokuserer på sinnstilstander. Du trener deg selv (a) til å puste følsom for sinnstilstanden der og da - og deretter, avhengig av tilstanden, (b) å puste på måter som gleder sinnet når det er "innelåst og trangt", (c) stabiliserer sinnet når det er ustabilt eller spredt, og (d) ) frigjør sinnet når det er tynget ned eller fanget i en udyktig tilstand.
4) Den fjerde tetraden fokuserer på trinn for å frigjøre sinnet fra problemer: enten distraksjoner fra konsentrasjon, eller problemer innenfor selve konsentrasjonen. Trinnene er disse: (a) å fokusere på det ustabile og upålitelige til det som plager sinnet, (b) å fokusere på den resulterende følelsen av avsmak du føler overfor det, (c) å fokusere på å se det opphøre på grunn av din avsmak, og deretter (d) fokusere på å gi slipp på hele problemet.
Som Buddha sa, fremmer disse 16 trinnene to egenskaper som er nødvendige for å oppnå jhāna – stillhet og ro (samatha) og innsikt (vipassanā) – og de kan sammen ta sinnet hele veien til fullstendig oppvåkning.
Kamma og gjenfødelse
To av temaene som ble mest diskutert blant indiske tenkere på Buddhas tid, gjaldt kamma (handling) og gjenfødelse. Har folk valgfrihet i sine handlinger? Påvirker handlingene deres faktisk opplevelsen av glede eller smerte? Blir de gjenfødt etter døden? Hvis ja, hvor? Har handlingene deres i denne levetiden noen effekt på hvor de blir gjenfødt?
De to første kunnskapene han fikk på natten da han våknet, ga Buddha svar på disse spørsmålene. Da disse svarene ble kombinert med innsikten han fikk fra sin tredje kunnskap – slutten på avløpsvannet, som satte en stopper for kamma og gjenfødelse – endte han opp med å undervise i kamma og gjenfødelse på måter som de aldri hadde blitt undervist før.
Først kamma: Essensen av handling er intensjonen som driver den. Intensjoner kan enten være udyktige – føre til smerte; eller dyktig – som fører til nytelse. Som Buddha oppdaget, er udyktige intensjoner forankret i grådighet, aversjon eller vrangforestillinger; dyktige intensjoner er forankret i sinnstilstander fri for grådighet, aversjon og vrangforestillinger. Dyktige intensjoner er en spesiell klasse av gode intensjoner, ved at velmenende intensjoner inspirert av vrangforestillinger kan føre til smerte. Med andre ord, ikke alle gode intensjoner er dyktige, men alle dyktige intensjoner er gode. En god intensjon må være fri for vrangforestillinger for å være virkelig dyktig.
Effektene av handling kan oppleves både nå, i umiddelbar nåtid og i fremtiden. Som et resultat er din nåværende opplevelse sammensatt av tre ting: resultatene av tidligere intensjoner med langsiktige effekter, nåværende intensjoner og de umiddelbare resultatene av nåværende intensjoner. Tidligere intensjoner gir råmaterialet som nåværende intensjoner former din faktiske opplevelse av det nåværende øyeblikket.
Fordi du handler etter intensjoner hele tiden, og fordi mange forskjellige tidligere handlinger kan være på jobb for å gi råmaterialet for hvert nåværende øyeblikk, kan virkemåten til kamma være ganske kompleks. Buddhas bilde er av en åker med mange frø. Noen av frøene er modne og klare til å spire hvis de får litt fuktighet; noen vil spire først senere uansett hvor mye du vanner dem nå; og noen vil bli overtrengt av andre frø og dø uten å spire. Nåværende intensjoner gir vannet som gjør at frøene, enten de er gode eller dårlige, kan spire.
På denne måten legger tidligere kamma noen begrensninger på hva du kan oppleve i nåtiden – hvis frøet til en bestemt type opplevelse ikke er klar til å modnes, vil ingen vannmengde få det til å spire – men det er mulighet for fritt valg i det nåværende øyeblikk om hvilke frø som skal vannes. Dette betyr at tidligere handlinger ikke helt former nåtiden. Uten et visst mål av valgfrihet til å forme nåtiden, ville ideen om en praksisvei gi ingen mening, fordi du ikke ville være fri til å bestemme om du vil følge den eller ikke.
Faktisk avgjør valgene du tar i nåtiden om du vil lide i nåtiden av de modne frøene fra tidligere kamma. Udyktige valg i nåtiden kan få deg til å lide selv under gledene som er muliggjort av tidligere dyktige handlinger. Dyktige valg i nåtiden kan beskytte deg mot å lide selv fra smertene som er muliggjort av tidligere udyktige handlinger.
Når det gjelder gjenfødelse: Buddha, når han diskuterte gjenfødsel, hadde en tendens til å beskrive det som en form for tilblivelse (bhava), et ord som betyr handlingen å ta på seg en identitet i en spesiell opplevelsesverden. Han valgte dette ordet tilsynelatende fordi, i beskrivelsen hans, tilblivelse er en prosess som skjer både på storskalanivå – når bevissthetsprosessen beveger seg til en ny verden og ny identitet ved kroppens død – og småskalaen. nivå, når en tankeverden dukker opp i sinnet, sentrert om et bestemt ønske, og du bebor den verden i fantasien din.
Småskala tilblivelser gir næring til prosessen på begge skalaer. De begynner å bevege seg ut av fantasien din og inn i verden når du fester på et ønske til det punktet å handle på det. Si at du har et ønske om sjokoladeis. Din verden blir da definert av ønsket: Den består av alt som enten hjelper deg med å skaffe isen eller kommer i veien. Alt eller noen mennesker som er irrelevante for ønsket faller inn i bakgrunnen av din verden på den tiden.
Når det gjelder din identitet i denne verden, har den to sider: "du" som vil finne glede i å spise iskremen - dette er deg selv som forbruker - og "du" som enten har evnene til å få iskremen eller ikke: deg selv som produsent.
Når du forlater ønsket om iskrem – enten fordi du har fått den og spist den, du har gitt opp å prøve å få den, eller du rett og slett har mistet interessen for den – finner du vanligvis at du går videre til en annen begjær, rundt hvilket du utvikler en annen følelse av verden og en annen følelse av hvem du er: en ny tilværelse.
Hvis du, som ofte skjer, har flere konkurrerende ønsker til enhver tid, vil de føre deg til å oppleve konkurrerende indre verdener og konkurrerende sanser for hvem du er. Dette er grunnen til at du kan føle deg splittet mot deg selv og usikker på din plass i verden. Dette er en av de vanligste måtene å bli fører til lidelse.
Prosessen med å erstatte en vesen med en annen kan fortsette uten ende, og det er slik småskala vesener fortsetter gjentatte ganger.
Når du handler etter ønskene som former småskala tilblivelser, former du storskala tilblivelser, både i denne levetiden og videreføring til fremtidige liv. Dette er hvordan prosessen med gjenfødelse etter kroppens død styres av hendelser i sinnet.
I motsetning til tenkerne på sin tid, fokuserte Buddha ikke på hva som blir gjenfødt, men på hvordan prosessen skjer. Det er fordi diskusjoner om hva som blir gjenfødt går ingen steder, men evnen til å forstå trinnene i prosessen kan hjelpe deg med å forhandle det dyktig, enten for å ta på seg en ny tilværelse i en god verden, eller for å gå utover prosessen med å bli helt.
Prosessen avhenger av sug. Bevissthet, som også er en prosess, trenger ikke en kropp for å fortsette å fungere. Den kan klamre seg til craving, og craving vil ta den til en ny tilværelse. Slik overlever bevisstheten kroppens død. Hvis suget er relativt dyktig, vil det føre til et godt reisemål; hvis ikke, vil det føre til en dårlig en.
Buddhas første kunnskap viste ham at kosmos inneholder mange mulige verdener å gjenfødes i. Disse verdenene faller inn i tre hovednivåer. Det første nivået inneholder de sensuelle verdenene, som spenner fra helvete med intens lidelse, opp gjennom spøkelsers verden, dyreverdenen, menneskeverdenen og videre til mange himmelske verdener med intens sensuell nytelse. Det andre nivået inneholder høyere himmeler der innbyggerne lever av de mer raffinerte nytelsene av ren "form", for eksempel følelsen av å bebo den indre følelsen av en behagelig raffinert kropp. Det tredje nivået inneholder enda høyere nivåer av ren formløshet, der innbyggerne opplever slike dimensjoner som uendelig plass, uendelig bevissthet eller intethet.
Buddha så også at alle disse nivåene er permanente og ustabile. Innbyggerne i helvete, for eksempel, vil til slutt forlate helvete og bli gjenfødt et annet sted; selv innbyggerne i de høyeste himmeler vil til slutt falle tilbake til lavere verdener. Disse nivåene er forgjengelige fordi for å bli der, må alle vesenene i dem mate. I noen tilfeller er maten rent fysisk; hos andre kan det være den emosjonelle/fysiske maten ved å prøve å tilfredsstille gleder, rikdom, makt, status eller forhold. Men uansett type mat er ingen matkilde evig.
Buddhas første kunnskap viste ham også at det ikke er noen garanti for bevegelse oppover fra liv til liv gjennom kosmos. Vesener stiger og faller, og stiger og faller, igjen og igjen. Dette er grunnen til at han kalte prosessen med å gå fra liv til liv saṁsāra: å vandre videre.
Hans andre kunnskap viste ham at forløpet til vesener mens de vandrer videre er formet av deres handlinger: Akkurat som tidligere kamma gir råmaterialet for det nåværende øyeblikket i dette livet, gir det også råmaterialet for din neste tilværelse etter døden. Dyktig kamma gjør gode reisemål mulig; udyktig kamma åpner veien til dårlige destinasjoner. Fordi vesener på gode destinasjoner kan bli så betatt av deres gleder at de blir hensynsløse og selvtilfredse, glemmer de ofte å fortsette å skape ytterligere dyktig kamma. Dette er grunnen til at de kan falle når resultatene av deres tidligere dyktige kamma går ut.
Fordi bevissthet og trang kan fortsette å nære hverandre i det uendelige, er prosessen med gjentatt tilblivelse uendelig med mindre du mestrer ferdighetene som bringer den til slutt. Fordi denne prosessen med å vandre rett og slett stiger og faller, igjen og igjen, er den meningsløs og meningsløs. Fordi det krever konstant fôring, er det ikke bare prekært, men også stressende og smertefullt, ved at det er drevet av sult og usikkerhet om din neste matkilde. Det legger også en byrde på andre som gir maten din eller som ønsker å gjøre krav på de samme matkildene som du gjør.
Når Buddha innså disse fakta, så han at lykken han søkte ikke kunne finnes noe sted i tilværelsens kosmos, selv ikke de høyeste nivåene. Men meningsløsheten til saṁsāra ga ham friheten til å gi sin egen mening til livet sitt. Av begge disse grunnene så han at den eneste måten å finne lykke og mening på ville være å oppdage måten å få slutt på. Det var grunnen til at han på kvelden da han våknet, vendte tankene mot den tredje kunnskapen: måten å gjøre slutt på avløpene som "flyter ut" av sinnet og oversvømme det med trang og tilblivelse. Løsningen på problemet, så han, var ikke der ute i kosmos, men her inne, i sinnet.
De fire edle sannhetene
Innsikten som satte en stopper for suget var å se på nåværende erfaring og dele den inn i fire kategorier: dukkha (lidelse, stress), årsaken til lidelse, opphør av lidelse og veien til opphør av lidelse. Hver av disse kategoriene innebar en plikt, i den forstand at Buddha så at hvis noen ønsket å få slutt på lidelse, var dette hva han eller hun måtte gjøre: forstå lidelse, forlate dens årsak, innse at den opphørte og utvikle veien til dens opphør. Da han hadde fullført alle disse fire pliktene, opplevde Buddha å være fri. Og det var hans oppvåkning.
Da han begynte å undervise, kalte han disse fire kategoriene de fire edle sannhetene – edle i den forstand at de adlet sinnet og førte til det edle målet han hadde søkt etter. Disse sannhetene tar en problemløsende tilnærming til problemet med lidelse, og ligner på måten en dyktig lege kurerer en sykdom på: Identifiser symptomene, spor opp årsaken til symptomene, bekreft at sykdommen kan kureres ved å bli kvitt årsaken, og foreskriv et behandlingsforløp for å bli kvitt årsaken.
Disse sannhetene danner rammen for alle Buddhas andre læresetninger, så det er godt å kjenne dem i detalj.
Den første edle sannheten.
I motsetning til populær tro, lærte ikke Buddha at livet er lidelse. I stedet listet han opp mange aspekter ved livet som åpenbart er smertefulle – som aldring, sykdom og død – og påpekte at lidelsen i hvert tilfelle kommer fra å klamre seg til fem aktiviteter som han kalte khandhas. Ordet khandha betyr "haug" eller "haug" i Pāli, språket i de tidligste buddhistiske tekstene. Men det blir vanligvis oversatt som "samlet" for å formidle poenget at disse aktivitetene har en tendens til å være tilfeldige og uorganiserte. Selv om vi prøver å tvinge noen orden på dem, for å tilfredsstille våre ønsker, motstår de til slutt å komme under vår totale kontroll.
Hver av disse aktivitetene er assosiert med mating, både fysisk og følelsesmessig. Dette er i tråd med Buddhas innsikt om at mating – selv om det kan virke hyggelig – faktisk er stressende, og at behovet for å fortsette å mate i det uendelige medfører lidelse. Aktivitetene er disse:
• En følelse av form: både formen på kroppen som trenger å få næring (og som skal brukes til å lete etter mat), så vel som de fysiske gjenstandene som skal brukes som mat. (Buddha betraktet kroppens form som en type aktivitet ved at den alltid går gjennom prosessen med å forverres.) Når mating finner sted i fantasien, gjelder "form" for hvilken form du enn antar for deg selv i fantasien, og til de imaginære formene du nyter.
• Følelse: den smertefulle følelsen av sult eller mangel som får deg til å lete etter mat; den behagelige følelsen av tilfredshet som kommer når du har funnet noe å spise; og den ekstra nytelsen når du faktisk spiser det. Disse følelsene er også aktiviteter ved at du bare kan føle dem gjennom oppmerksomhetshandlingen.
• Persepsjon: evnen til å identifisere hvilken type sult du føler, og å identifisere hvilke av tingene i din erfaringsverden som vil tilfredsstille den sulten. Persepsjon spiller også en sentral rolle i å identifisere hva som er og ikke er mat.
• Fabrikasjon: Dette er et teknisk begrep som betyr "sette sammen", og det refererer først og fremst til bevisste forsøk på å forme opplevelsen din. I sammenheng med fôring betyr det måten du må tenke på og vurdere strategier for å finne mat, for å ta den i besittelse når du finner den, og for å fikse den hvis den ikke er spiselig i rå tilstand.
• Bevissthet: handlingen å være klar over alle disse aktivitetene.
Disse aktivitetene i seg selv er ikke nødvendigvis smertefulle, men å klamre seg til dem får dem til å lide. Pāli-ordet for å klamre seg, upādāna, betyr også handlingen å ta næring - som når et tre tar næring fra jord, eller en ild fra brenselet. Dette viser at lidelse kommer fra et dobbelt nivå av fôring: å mate følelsesmessig av aktivitetene som går inn for å lindre vår fysiske og følelsesmessige sult.
Det er fire måter vi klamrer oss til aggregatene på:
• Gjennom sensualitet: en fascinasjon for tanker om hvordan man kan oppnå og nyte sensuelle nytelser. I sammenheng med fôring refererer dette til vår fascinasjon for å planlegge hvordan vi skal mate, enten det er på fysisk mat eller nytelse av andre sanselige nytelser. Faktisk klamrer vi oss mer til fantasiene våre om sensuelle nytelser enn vi gjør til gledene i seg selv.
• Gjennom vaner og praksis: en insistering på at ting må gjøres på en bestemt måte, uavhengig av om den måten virkelig er effektiv. I forbindelse med fôring refererer dette til vår insistering på å finne fysisk og følelsesmessig mat på spesielle måter. I mer ekstreme sammenhenger viser det til en fiksering på rituell atferd: at alt avhenger av å gjøre en viss rituell rett.
• Gjennom synspunkter: en insistering på at visse synspunkter er riktige, uavhengig av virkningene av å holde fast ved dem; eller en tro på at det å bare holde fast ved et bestemt syn vil gjøre oss rene eller bedre enn andre mennesker. I forbindelse med fôring vil dette gjelde våre synspunkter om hva som kan og ikke kan spises, men dette kan referere til måten folk lever av politiske, religiøse eller filosofiske synspunkter også.
• Gjennom doktriner om selvet: tro på hvem vi er, og hva slags person vi blir ved å mate – fysisk eller følelsesmessig – på en bestemt måte. Dette kan også strekke seg til troen på hvorvidt vi har et ekte selv, og i så fall hva det selvet er.
Fordi disse formene for klamring nødvendigvis innebærer lidelse, er de hovedproblemet som Buddhas lære tar sikte på å løse.
Den andre edle sannheten.
Klynger er forårsaket av tre typer trang som fører til videre tilblivelse – både i liten skala og i stor skala. Akkurat som Pāli-ordet for å klamre seg er relatert til mating, betyr ordet for trang – taṇhā – bokstavelig talt «tørste». Vi spiser fordi vi føler sult og tørst. For å få slutt på matbehovet, må vi få slutt på sult og tørst. De tre typene tørst er:
• Sugen på sensualitet.
• Sugen på å bli.
• Sugen på å ikke bli.
Den siste typen trang er den mest kontraintuitive, i og med at det ser ut til at trangen til å gjøre slutt på å bli ville være en nyttig motivasjon for å få slutt på lidelse. Men faktisk, når sinnet tar på seg ønsket om å avslutte en bestemt type tilblivelse – enten i stor skala, i et ønske om å avslutte et forhold eller å begå selvmord; eller i liten skala, i et ønske om å avslutte forestillingene rundt et bestemt ønske – det får en ny identitet, som en ødelegger, og det blir dets nye tilblivelse.
Dette betyr at veien for å få slutt på lidelse må være strategisk på to måter: Den ene må angripe tilværelsestilstander indirekte. I stedet for å fokusere direkte på dem, må den fokusere på å utvikle lidenskap for deres årsaker. For det andre må den fokusere sin motivasjon, ikke på å ødelegge tilblivelse, men på å forlate udyktige egenskaper i sinnet og utvikle dyktige egenskaper som vil tillate at tilværelsen tar slutt av seg selv.
Fordi disse tre typene begjær forårsaker klamringen som utgjør lidelse – og som fører til tilblivelse – er de hovedmålet som veien til lidelsens ende vil måtte angripe. Så Buddha ga en veldig detaljert beskrivelse, ikke bare av trinnene som de tre trangene fører til å klamre seg til, men også av trinnene som fører opp til disse trangene. Den komplette listen over trinn kalles avhengig medopprinnelse, eller avhengig opprinnelse (paṭicca samuppāda), og selv om listen er lang (se boksen), skiller fire funksjoner seg ut:
1) Selv om noen av navnene på trinnene kan virke merkelige, er de alle ting du opplever direkte i kropp og sinn. Akkurat som lidelse er noe du opplever direkte, i en del av bevisstheten din som du ikke gjør og ikke kan dele med noen andre, er årsakene til lidelse ting du gjør på samme erfaringsnivå.
2) Mange av trinnene, inkludert intensjonen som teller som kamma, kommer før kontakt med de seks sansene. Dette betyr at du ubevisst kan forberede deg selv – ved måten du tenker på, til og med måten du puster på – til å lide selv under hyggelige sanseopplevelser.
3) Listen inneholder mange tilbakemeldingsløkker, med faktorer på ett trinn i listen (som følelse) som også vises senere på andre trinn. Dette betyr at sammenhengene mellom faktorene i listen er svært komplekse.
4) Hele sekvensen avhenger av uvitenhet om de fire edle sannhetene. Dette betyr ikke at man bare ikke kjenner de fire sannhetene. I stedet betyr det ikke å se på erfaring i form av disse sannhetene – som når du ser på en opplevelse i form av «meg» og «min» eller «ikke meg» og «ikke min».
Dependent co-arising inneholder tolv trinn, med craving som det åttende trinnet.
Trinnene som fører fra trang til lidelse er disse:
8) De tre typene trangtilstander...
9) de fire typene klining, som tilstand...
10) de tre tilblivelsesnivåene. Å bli gir forutsetningen for...
11) fødsel av en identitet i tilværelsen. Denne fødselen fører da uunngåelig til...
12) aldring, sykdom og død, sammen med sorg, smerte, fortvilelse og lidelse.
Sporing fra begjær tilbake til årsakene, trinnene er disse:
8) Sugen er betinget av...
7) følelser av nytelse, smerte, eller verken glede eller smerte. Disse følelsene avhenger av...
6) Ta kontakt på...
5) de seks sansene (øyne, ører, nese, tunge, kropp og sinn). Disse sansene er betinget av...
4) den indre følelsen av kroppen og dens mentale hendelser (som oppmerksomhet, intensjon, følelse og persepsjon). Disse er i sin tur betinget av...
3) bevissthet ved de seks sansene, som er betinget av...
2) tre typer fabrikasjon: kroppslig (inn-og-ut-pusten), verbal (sinnets indre samtale om å tenke og evaluere), og mental (følelser og oppfatninger). Disse fabrikasjonene er i sin tur betinget av...
1) uvitenhet: ikke se ting i form av de fire edle sannhetene.
Det kan virke rart, i trinn 2 og 3, å snakke om fabrikasjoner som skjer før sansebevissthet, men vi må huske at Buddha beskrev opplevelsen slik den ser ut fra perspektivet til noen som har gått utover sansebevisstheten og deretter returnert til den mens den er fullstendig våken. Så han var i stand til å se hvordan disse fabrikasjonene påvirker din fulle bevissthet om kropp og sinn.
Selv for noen som ikke har hatt den direkte erfaringen, er det nyttig å reflektere over hvordan bevisstheten påvirkes av disse aktivitetene selv før den engasjerer seg fullt ut med kroppen, med mentale aktiviteter og med innspill fra sansene. På den måten kan du være oppmerksom på hvordan du forbereder bevisstheten din til å lede enten mot lidelse eller bort fra den.
En av grunnene til at Buddha lærte å være oppmerksom på pusten er at den fokuserer oppmerksomheten rett ved trinn 2. Ved å bruke en mental merkelapp, eller persepsjon, for å rette tankene dine til pusten, samtidig evaluere pusten, justere den for å gi opphav til en følelse av nytelse, bringer oppmerksomhet ved å puste kunnskap til alle tre typer fabrikasjon. På den måten gjør det dem fra årsaker til trang og lidelse til faktorer på veien som fører til opphør av lidelse.
Men hvis kunnskap om de fire edle sannhetene brukes på noen av trinnene i sekvensen, gjør det det spesielle trinnet fra en årsak til lidelse til en del av veien til slutten av lidelse. For eksempel, hvis kunnskap brukes på inn-og-ut-pusten (under trinnet med fabrikasjon), blir pusten en del av banen. På denne måten kan du trene deg selv til ikke å lide selv av ubehagelige innspill fra sansene. Når kunnskapen blir fullstendig til et punkt hvor den utvikler total lidenskap for noen av trinnene, lar den det trinnet gå i oppløsning og opphøre. Effekten av denne opphøret bølger gjennom de mange tilbakemeldingsløkkene, og lar hele sekvensen opphøre. Sugen er forlatt, og det er ikke lenger lidelse for sinnet. Dette er hvordan kunnskapen når det gjelder de fire edle sannhetene, den første faktoren i veien til slutten av lidelse (den fjerde edle sannhet) fører til opphør av lidelse (den tredje edle sannhet). Akkurat som lidelse er forårsaket innenfra, kan den avsluttes innenfra.
Den tredje edle sannheten.
Lidelse opphører når de tre typene trang opphører, og det skjer når, gjennom slutten på uvitenhet, det siste sporet av lidenskap for disse formene for trang er borte fra sinnet.
Den fjerde edle sannheten.
Veien til opphør av lidelse kalles også Middelveien fordi den unngår to ytterpunkter: (1) overbærenhet til sensualitetens gleder og (2) hengivenhet til smerten ved selvpine. Likevel betyr ikke dette at veien følger et kurs av middels gleder og middels smerte. I stedet behandler den gleden ved konsentrasjon, sammen med innsikt i smerten ved å klamre seg, ikke som mål i seg selv, men som verktøy for å oppnå et høyere mål: de dødsløse.
Stien forårsaker imidlertid ikke de dødsløse. Tross alt, hvis noe forårsaket de dødsløse, ville det ikke vært ubetinget. I stedet fører stien til det dødløse - på samme måte som en vei til et fjell ikke forårsaker fjellet, men å følge veien kan ta deg til fjellet.
Banen er satt sammen av åtte faktorer. Fordi disse faktorene oppnår målet med det edle søket, kalles veien som helhet den edle åttedelte veien. Faktorene sies alle å være "riktige" ved at de er effektive for å nå målet om oppvåkning. Som lidelse og dens årsaker, er faktorene ting du kan oppleve direkte, selv om du trenger litt trening i Dhamma før du kan få dem til.
Faktorene er disse:
• Rett syn: se erfaring i form av edle sannheter.
• Rett besluttsomhet: være fast bestemt på å forlate tanker om sensualitet, tanker om dårlig vilje og tanker om skade.
• Riktig tale: avstå fra å fortelle løgner (med vilje feilrepresentere sannheten), snakke splittende (for å bryte opp vennskap mellom andre mennesker, eller for å forhindre at slike vennskap utvikler seg), snakke hardt (med den hensikt å såre en annen persons følelser) og engasjere i ledig skravling (snakker uten klar intensjon i tankene).
• Rett handling: å avstå fra å drepe, stjele og delta i ulovlig sex.
• Rett levebrød: å avstå fra alle måter å tjene til livets opphold på som er uærlige eller skadelige, eller som har som mål bevisst å gi opphav til lidenskap, aversjon eller vrangforestillinger i seg selv eller andre.
• Riktig innsats: generere ønsket og gjennomføre innsatsen for å forhindre at udyktige tilstander oppstår i sinnet; å forlate eventuelle udyktige stater som allerede har oppstått; å gi opphav til dyktige tilstander i sinnet; og å bringe til full utvikling alle dyktige tilstander som allerede har oppstått. Det er en vanlig misforståelse at Buddha identifiserte alle former for begjær som årsaker til lidelse, men det er ikke tilfelle. Riktig innsats er motivert av ønsker som gjør slutt på klamring, og det er derfor de er en del av veien til slutten av lidelse.
• Right mindfulness: En annen vanlig misforståelse er at "mindfulness" betyr en ikke-reaktiv bevissthet om det som måtte oppstå. Egentlig betyr mindfulness å ha noe i tankene. I de mest generelle termer betyr riktig oppmerksomhet å huske på behovet for å forlate udyktige egenskaper og å utvikle dyktige egenskaper. Den har også i tankene de mest effektive måtene å fullføre arbeidet med å forlate og utvikle.
For at mindfulness skal etableres, trenger den en referanseramme, og det er fire: kroppen i seg selv, følelser i og av seg selv, sinnet i seg selv og mentale kvaliteter i og av seg selv. "I og for seg" betyr her å observere disse tingene i det nåværende øyeblikket uten å referere til deres betydning i sammenheng med omverdenen. For eksempel, å holde fokus på pusten, uten å tenke på problemer utenfor pusten, er en måte å holde fokus på kroppen i seg selv. Å legge merke til følelsene som oppstår ved å holde fokus på pusten, når de skjer, ville være en måte å holde seg med følelser i seg selv, og så videre.
For å holde seg etablert i disse referanserammene trenger oppmerksomhet hjelp av to andre egenskaper: årvåkenhet og glød. Årvåkenhet holder deg oppmerksom på hva du gjør i øyeblikket og om resultatene av det du gjør. Mindfulness gjenkjenner handlingene dine som enten dyktige eller udyktige, og husker hvordan du skal reagere riktig i begge tilfeller. Ardency er i hovedsak det samme som riktig innsats: den helhjertede innsatsen for å gjøre det som er dyktig i tråd med retningene gitt av mindfulness.
Når mindfulness er godt etablert på denne måten, danner det temaet for den siste faktoren på veien:
• Riktig konsentrasjon: Dette er identisk med alle fire nivåer av jhāna som bodhisattaen praktiserte natten da han våknet.
Den første jhānaen er sammensatt av en følelse av nytelse og henrykkelse som kommer fra å midlertidig forlate sensualitet og andre udyktige egenskaper, og lede sinnets tanker til et enkelt objekt – for eksempel pusten. Samtidig vurderer du hvordan du justerer sinnet og objektet slik at de passer tett og jevnt sammen. De resulterende følelsene av nytelse og henrykkelse får deretter spre seg gjennom hele kroppen.
Den andre jhānaen er sammensatt av en sterkere følelse av nytelse og henrykkelse som kommer når sinnet ikke lenger trenger å rette sine tanker til objektet eller vurdere det, og kan ganske enkelt gå inn i en følelse av enhet med objektet. Igjen, nytelsen og henrykkelsen tillates å trenge gjennom og fylle hele kroppen.
Den tredje jhāna er sammensatt av en følelse av en mer raffinert fysisk nytelse og mental likevekt som kommer når sinnet ikke lenger trenger å mate av følelsen av henrykkelse. Denne nytelsen får igjen fylle hele kroppen.
Den fjerde jhāna er sammensatt av en følelse av likevekt og renset oppmerksomhet, som kommer fra evnen til å gi slipp på nytelse og det subtile stresset som selv raffinert nytelse innebærer. Pusten inn og ut vokser fortsatt, ettersom kroppens oksygenbehov reduseres, og kroppen fylles med en lys, klar bevissthet.
Som vi bemerket ovenfor, er rett syn hva arbeidet med å faktisk få suget til å opphøre ved å utvikle lidenskap for trinnene i prosessene som fører frem til suget. Men for å gjøre dette arbeidet, må rett syn styrkes av alle de andre faktorene på banen, og spesielt ved riktig konsentrasjon. I Buddhas analogi gir gleden av riktig konsentrasjon maten for å gi næring til de andre faktorene i arbeidet deres.
De åtte faktorene til den edle veien faller inn under tre overskrifter. De to første faktorene – rett syn og rett beslutning – kommer under overskriften skjelneevne; de neste tre – rett tale, rett handling og rett levebrød – kommer under overskriften dyd; og de tre siste – rett innsats, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon – under overskriften konsentrasjon. Av denne grunn kalles veien noen ganger Trippeltreningen: i økt dyd, økt sinn (konsentrasjon) og økt dømmekraft.
De tre persepsjonene - "Tilakkhana"
Som nevnt ovenfor, innebærer hver av de fire edle sannhetene en plikt: Lidelse skal forstås, dens sak forlates, dens opphør realiseres og veien til dens opphør utvikles.
Buddha ga mange verktøy for å hjelpe til med å utføre disse pliktene. Blant de viktigste er et sett med oppfatninger som ofte kalles de tre karakteristikkene, men som mer nøyaktig kalles de tre oppfatningene.
Dette er oppfatningene om inkonstans (anicca), stress (dukkha) og ikke-selv (anattā). Oppfatningen av inkonstans vekker oppmerksomhet til hvordan ting endres på måter som gjør dem til upålitelige kilder for jevn lykke. Oppfatningen av stress gjør oppmerksom på det faktum at upålitelige kilder til lykke også gjør din lykke stressende. Oppfatningen av ikke-selv trekker oppmerksomhet til det faktum at noe ukonstant eller stressende ikke er verdt å hevde som "deg" eller "din". Du er bedre å la det gå.
Disse oppfatningene spiller en rolle i å oppfylle pliktene til hver av de edle sannhetene. For eksempel, med den første edle sannheten, anbefaler Buddha å bruke hver av disse oppfatningene på hver av aggregatene: Å oppfatte, for eksempel, at følelsen er inkonstant betyr å fokusere på det faktum at følelsene fortsetter å endre seg. Dette gjør deg oppmerksom på det faktum at ingen følelse kan gi en sikker kilde til lykke og velvære. Fordi hver følelse er ustabil og ustabil, er den stressende. Og fordi det er stressende, ligger det ikke helt under din kontroll og fortjener ikke å bli hevdet som din egen tilhørighet. Dermed er det ikke-selv: med andre ord ikke verdt å klamre seg til.
Noen mennesker har feiltolket læren om ikke-selv til å bety at det ikke er noe selv, men Buddha identifiserte både synet «jeg har et selv» og synet «jeg har ikke noe selv» som feil synspunkter. I stedet er "ikke-selv" en verdivurdering, som ganske enkelt sier at objektet du oppfatter som ikke-selv ikke er verdt å hevde som "meg", "meg selv" eller "hva jeg er", fordi en slik påstand automatisk medfører lidelse. Denne oppfatningen bidrar til å undergrave ethvert ønske du måtte ha om å feste deg til noen av aggregatene gjennom hvilken som helst av de fire typene klamring, og spesielt den fjerde: klamre seg gjennom doktriner om selvet.
Anvendt på den andre edle sannheten kan disse tre oppfatningene brukes på lignende måte på de tre typene trang, og på prosessene som leder frem til dem, for å rette oppmerksomheten mot at de heller ikke er verdt å klamre seg til.
Når det gjelder den tredje edle sannheten, gjelder ikke oppfatningene av inkonstans og stress for opphør av lidelse, da den berører de dødløse, som ikke forandrer seg og er fri for stress. Imidlertid er det mulig, ved å berøre de dødløse, å føle lidenskap for oppfatningen av de dødløse, og å utvikle en subtil følelse av identitet og tilblivelse rundt det. Dette vil komme i veien for total utgivelse. Så oppfatningen av ikke-selv er ofte nødvendig på dette stadiet for å kutte gjennom den lidenskapen slik at opphør kan bli fullt ut realisert.
Når det gjelder den fjerde edle sannheten, spiller alle tre oppfatningene to distinkte roller i praktiseringen av oppmerksomhet og konsentrasjon. I begynnelsen av praksisen kan de brukes på enhver tanke eller gjenstand som ville forstyrre konsentrasjonen, noe som viser at slike ting ikke er verdig interesse. På det siste nivået av praksisen – etter at klamring til alle ting utenfor banen har blitt rykket opp med roten – blir disse oppfatningene brukt på alle faktorene i selve veien.
For eksempel begynner du å erkjenne at selv jhāna er sammensatt av aggregater: pustens form, følelsen av nytelse og henrykkelse, oppfatningen av pusten som holder sinnet på plass, fabrikasjonene av rettet tanke og evaluering, og bevissthet klar over alle disse tingene. Du kommer også til å erkjenne at selv dømmekraft gjør sitt arbeid gjennom tankefabrikasjoner og oppfatninger. Når sinnet når punktet hvor disse veifaktorene har gjort sitt arbeid, kan det anvende de tre oppfatningene på dem. Dette gir opphav til en følelse av lidenskap selv for veien, som deretter opphører. Sinnet kan da gi slipp på selv disse tre oppfatningene og få full utløsning.
På denne måten fullføres pliktene til de fire edle sannhetene i tråd med trinnene i den siste tetraden i pustemeditasjon nevnt ovenfor: kontemplasjon av inkonstans (sammen med stress og ikke-selv), lidenskap, opphør og oppgivelse.
Oppvåkning: Nibbana
Buddha hadde mange navn for total frigjøring, for å vise hvordan den løste mange av problemene som var involvert i å vandre videre, men navnet han oftest brukte var nibbāna, som bokstavelig talt betyr «unbinding». I daglig bruk beskrev Pāli-ordet nibbāna utslokkingen av en brann. Mennesker på Buddhas tid trodde at brann var forårsaket av agitasjon av ildegenskapen, et potensial som eksisterte i en latent tilstand overalt i den fysiske verden. Når den ble opprørt, ble brannen antent og deretter klamret seg til drivstoffet, som var hvordan en brennende brann ble opprettholdt. Ilden ville slukke når den slapp brennstoffet, og branneiendommen – frigjort – ville gå tilbake til sin tidligere urørte tilstand.
Buddha brukte analogien mellom den frigjorte ilden og det frigjorte sinnet for å komme med flere poeng om total frigjøring:
• Det er en kjølig tilstand av ro og fred.
• Det kommer av å gi slipp på klamringen. Akkurat som en brennende ild er fanget, ikke av brenselet, men av sin egen klamring til brennstoffet, er sinnet ikke fanget av erfaringens aggregater, men av dets klamring til aggregatene. Dette er grunnen til at når det slipper taket, kan ikke aggregatene hindre det i å slippe ut.
• På samme måte som en brann, når den har slukket, ikke kan sies å ha gått øst, vest, nord eller sør, på samme måte kan en person som er fullstendig løslatt ikke beskrives som eksisterende, ikke eksisterende, begge deler, eller ingen av delene . Dette punktet relaterer seg til det faktum at du, i sammenheng med å bli, definerer deg selv ut fra begjærene du klamrer deg til. Fordi det frigjorte sinnet er fritt for å klamre seg, kan det ikke defineres og kan derfor ikke beskrives. Og akkurat som verden til enhver tilblivelse også er definert av begjærene du klamrer deg til, kan et frigjort sinn ikke lokaliseres i noen verden.
Imidlertid er analogien mellom en utløst ild og et utløst sinn ikke perfekt. I motsetning til ilden, går ikke et frigjort sinn tilbake til en tidligere latent tilstand, og det kan ikke provoseres til å forlate sin frigjorte tilstand igjen. Nibbāna eksisterer totalt atskilt fra saṁsāra-vandringen: utenfor rom og tid, tilblivelsesprosessen og de seks sansenes verdener. Det er ikke forårsaket av noe og fungerer ikke som årsak til noe. Dette er grunnen til at det tar slutt på all lidelse.
Mange av Buddhas termer for å beskrive nibbāna forteller hva det ikke er, for å vise at det ikke ligner på noe i de seks sansene. For eksempel kaller han det en dimensjon uten sult, ingen tilknytning, uten avløp og ingen lidelse. Men han gjør tre positive poeng om hva det er:
• Det er total frihet.
• Det er den ultimate lykke, selv om denne lykken ikke kommer inn under aggregatene som en behagelig følelse. I stedet er det en nytelse som er totalt ubetinget og ikke avhengig av de seks sansene.
• Det er en type bevissthet, selv om den igjen ikke kommer inn under bevissthetens aggregat, og ikke er avhengig av sansene. Buddhas betegnelse for denne bevisstheten er «bevissthet uten overflate». Bildet er av en lysstråle som ikke treffer noe: Selv om den er lys i seg selv, vises den ikke noe sted.
En person som har nådd nibbāna i denne levetiden opplever fortsatt glede og smerte ved sansene, men hans eller hennes sinn er en gang for alle frigjort fra lidenskap, aversjon og vrangforestillinger. Ved døden blir all opplevelse av verdenene til de seks sansene kald, og nibbāna er total. Igjen gir tekstene et bilde: Nibbāna i denne levetiden er som en ild som har stilnet, men hvis glør fortsatt er varme. Etter denne levetiden er den som en brann så fullstendig ute at glørne har blitt kalde.
Buddha innså at nibbāna kan høres ubehagelig eller til og med skummelt ut for folk som fortsatt er avhengige av mat, men han forsikret sine lyttere om at bevisstheten og lykken ved å frigjøre seg faktisk er den høyeste mulige lykke, den høyeste sikkerheten mot sult, og inneholder ikke det minste spor av anger eller nostalgi for det som har blitt etterlatt.
De 4 stadiene av oppvåkning
Oppvåkning til nibbāna skjer i etapper, selv om tiden mellom stadiene kan telles i øyeblikk eller i hele liv, avhengig av den enkelte mediterendes skjønn.
Det er fire stadier i alt:
• Det første nivået er strøminngang, når sinnet får sin første opplevelse av de dødløse. Dette kalles strøminngang i analogi: Når du først har oppnådd dette oppvåkningsnivået, vil du uunngåelig nå total frigjøring i løpet av maksimalt syv flere liv, akkurat som vannet i en bekk som renner ut i havet, uunngåelig vil nå havet. I mellomtiden, hvis oppvåkningen din tar mer enn denne levetiden, vil du aldri falle under det menneskelige nivået.
• Det andre nivået er én gangs retur, som garanterer at du bare kommer tilbake en gang til til menneskeverdenen og deretter får full oppvåkning.
• Det tredje nivået er ikke-retur, som garanterer at du aldri kommer tilbake til denne verden. I stedet vil du bli gjenfødt på et veldig høyt nivå av himmelen, i et sett med brahmā-verdener kalt de rene boliger, og få full oppvåkning der.
Disse tre nivåene mangler full oppvåkning fordi sinnet, ved å oppleve det dødløse, utvikler en lidenskap for det. Den lidenskapen forårsaker deretter et subtilt nivå av tilblivelse. Dette er grunnen til at Buddha anbefaler å bruke oppfatningen av ikke-selv ikke bare på betingede ting som aggregatene, men også på de dødløse, for å forhindre sinnet i å utvikle lidenskap for det. Når den lidenskapen er kuttet, kan oppfatningen av ikke-selv gis fra seg, og sinnet oppnår—
• det fjerde oppvåkningsnivået, arahantship, som frigjør sinnet fra fødsel og død og prosessene med å bli fullstendig.
De forskjellige nivåene har forskjellige resultater fordi de skjærer gjennom forskjellige nivåer av besmittelse, kalt "lenker", som binder sinnet til prosessene med fødsel, død og vandring. Strøminngang skjærer gjennom lenkene til selvidentitetssyn, tvil og tilknytning til vaner og praksiser. En gang tilbake svekker lidenskap, aversjon og vrangforestillinger, men skjærer ikke gjennom dem. Ikke-retur skjærer gjennom lenkene til sensuell lidenskap og irritasjon. Arahantskap skjærer gjennom lenkene til lidenskap for form, lidenskap for formløshet – disse to refererer til lidenskap for de forskjellige nivåene av jhāna – rastløshet, innbilskhet og uvitenhet. Når disse lenkene er borte, har sinnet fullført sine plikter med hensyn til de fire edle sannhetene og oppnår full frigjøring fra vandringen til videre tilblivelse.
Etter oppvåkningen brukte Buddha de resterende 45 årene av sitt liv på å lære andre – mennesker og himmelske vesener; menn, kvinner og til og med barn; mennesker fra alle samfunnslag – for å få de ulike nivåene av oppvåkning for seg selv. Blant hans tidligste studenter var medlemmer av hans egen familie, hvorav mange var i stand til å få oppvåkning etter å ha lyttet til læren hans.
Mange av menneskene han underviste, kom imidlertid ikke til å våkne, enten fordi de ikke var klare for det, eller fordi deres husholdningsplikter ga dem liten tid til å praktisere veien fullt ut. For disse menneskene ga Buddha instruksjoner om hvordan de kan finne en varig og fordelaktig lykke i deres daglige liv. Han anbefalte for eksempel at de skulle være flittige i arbeidet, ta godt vare på eiendelene sine, omgås beundringsverdige venner og leve i tråd med deres midler. Han advarte spesielt mot å sette seg i gjeld.
Han lærte også en øvelsesvei for å fremme et nivå av integritet som, selv om det ikke brakte full oppvåkning, ville sørge for komfortable gjenfødsler i syklusen av fødsel og død, og som ville gi betingelser for oppvåkning i fremtidige liv.
En grunnleggende egenskap for integritet er respekt for mennesker som fortjener respekt: de som har overbevisning i prinsippet om kamma, som er sjenerøse, dydige og kloke. Når du viser respekt for folk som dette, er det mer sannsynlig at de lærer deg de fineste punktene i hvordan du kan utvikle disse gode egenskapene i deg selv, og du er mer sannsynlig å absorbere ikke bare ordene deres, men også eksemplet på oppførselen deres.
En annen grunnleggende kvalitet for integritet er overbevisning i Buddhas oppvåkning og i læren om kamma og gjenfødelse. Buddha visste at han ikke kunne bevise sin oppvåkning for andre. De kan bli imponert over de ytre resultatene av hans oppvåkning – slik som hans visdom, medfølelse og standhaftighet i møte med vanskeligheter – men ingen av disse egenskapene var faktisk bevis på at han ble vekket. Bare hvis de fulgte den edle åttedelte veien for seg selv og smakte det første oppvåkningsnivået for seg selv, ville de vite at hans oppvåkning var sann.
Tilsvarende med prinsippene for kamma og gjenfødelse: Buddha kunne ikke bevise for andre at de hadde valgfrihet, eller at resultatene av deres valg ville overføres til fremtidige liv. Bare med oppnåelse av strøminngang, når sinnet går utenfor tid, rom og intensjonenes virkemåte, ville folk vite at disse prinsippene var sanne.
Men å følge en handlingsvei krever at du antar prinsippet om at du har valgfrihet. For å ofre nå som vil resultere i fremtidig lykke krever igjen at du antar prinsippet om at resultatene av handlinger ikke ender med døden. Tross alt, se deg rundt. Du vil se mange mennesker som gjør ondskap og likevel ser ut til å unnslippe resultatene av ondskap i denne levetiden. Og for å sette sikte på til slutt å nå oppvåkning, må du anta at oppvåkning er mulig gjennom menneskelig innsats.
Alle disse forutsetningene er et spørsmål om overbevisning. Legg imidlertid merke til at denne overbevisningen ikke er et spørsmål om blind tro på ukjente ting. I stedet fungerer den som en arbeidshypotese som blir mer og mer bekreftet etter hvert som du handler etter den over tid.
En tredje egenskap som er grunnleggende for integritet, er takknemlighet – spesielt takknemlighet til foreldrene dine. Selv om de ikke var de beste foreldrene, ga de deg i det minste muligheten til å bli et menneske. Hvis du ikke setter pris på vanskelighetene som dette krevde av dem, er det usannsynlig at du vil være i stand til å tåle vanskelighetene som noen av formene for godhet krever.
Ytterligere stadier i utviklingen av integritet involverer handlinger av puñña, som vanligvis oversettes som "fortjeneste", men kanskje bedre kan oversettes som "godhet." Denne godheten inkluderer tre hovedkomponenter: generøsitet, dyd og utvikling av universell velvilje.
Generøsitet
Raushet er frivillig å gi en gave. Dette inkluderer ikke bare materielle gaver, men også gaver av din tid, energi, kunnskap eller tilgivelse. Da Buddha ble spurt om hvor en gave skulle gis, svarte han ganske enkelt: "Hvor enn hjertet føler seg inspirert." Med andre ord, raushet bør være en handling av fri og frivillig deling, uten ytre begrensninger. Å gi en slik gave er en enkel og direkte leksjon i et av de viktigste prinsippene for kamma: at vi kan utøve valgfrihet i det nåværende øyeblikk og ikke være slaver av vår gjerrighet.
Men selv om Buddha ikke la noen begrensninger på hvor en gave skulle gis, var han mer spesifikk i sine råd da han ble spurt om hvordan og hvor han skulle gi en gave for å oppnå de beste resultatene. Blant hans anbefalinger:
• Gi en gave slik at den ikke skader noen – med andre ord, du skader ikke mottakeren, og du skader ikke deg selv ved å gi.
• Velg gaven og mottakeren slik at du føler glede og tilfredsstillelse, før, mens og etter å gi gaven.
• Vis respekt og empati for mottakeren, og skap en følelse av overbevisning om at det å gi er verdt det.
• Gi til en person fri fra lidenskap, aversjon og vrangforestillinger, eller til noen som øver på å forlate lidenskap, aversjon og vrangforestillinger.
Godheten som kommer fra denne typen gave, sa Buddha, kan ikke måles. Men selv godheten til denne typen generøsitet er en liten ting sammenlignet med dydens godhet.
Dyd og moral
Moral er den frivillige intensjonen om å oppføre seg harmløst. Trening i dyd starter med å ta på seg og følge de fem forskriftene. Dette betyr at du bestemmer deg for ikke å delta med vilje i:
1) drepe ethvert menneske, eller ethvert dyr som er stort nok til å bli sett med det blotte øye;
2) stjele, dvs. ta besittelse av noe som tilhører en annen uten vedkommendes tillatelse;
3) å ha ulovlig sex, dvs. med en mindreårig eller med en voksen som allerede er i et annet forhold eller når du allerede er i et annet forhold;
4) å fortelle usannheter, dvs. å bevisst feilrepresentere sannheten; og
5) inntak av rusmidler.
Som Buddha sa, når du observerer disse forskriftene i alle situasjoner, gir du trygghet – i det minste fra ditt kvarter – til alle levende vesener, og du får også del i den universelle sikkerheten. Faktisk sier han at du er den primære fordelen av din egen dyd. En av de beste måtene å tjene andre på er å få dem til å følge forskriftene også. Når han sier dette, viser han at du behandler andre ikke bare som objekter for dine egne handlinger; du gir dem også verdigheten til å være agenter i deres egne liv.
Samtidig utvikler praksisen med å observere forskriftene oppmerksomhet og årvåkenhet, egenskaper som trengs i meditasjon. Det utvikler også dømmekraft, ettersom du finner ut hvordan du kan holde deg til forskriftene i vanskelige situasjoner uten å sette deg selv eller andre til en ulempe. (Et eksempel kan være å vite hvordan man, uten å lyve, kan holde informasjon fra folk som ville bruke denne informasjonen til å skade.) Men akkurat som gavmildhetens godhet ikke er noen match med dydens godhet, er ikke dydens godhet. godheten som kommer av å utvikle en holdning av universell velvilje.
Velvilje
"Goodwill" (mettā) er et ønske om ekte lykke. Som en meditativ øvelse sprer du tanker om velvilje til deg selv og til levende vesener i alle retninger, på alle de mange nivåene i kosmos. Buddha anbefalte denne måten å uttrykke dette ønsket på: 'Måtte disse vesenene være fri fra fiendskap, fri fra undertrykkelse, fri fra problemer, og må de ta vare på seg selv med letthet!'
For å være virkelig kraftig, må denne velviljen være universell. Med andre ord, du må utvide det til og med personer du ikke liker eller som opptrer på skadelige måter. Husk at, i tråd med kamma-prinsippene, vil mennesker og andre levende vesener finne lykke ikke bare fordi du ønsker det for dem. Deres lykke må være basert på deres egne handlinger. Dette betyr at når du gir god vilje til de som handler skadelig, uttrykker du ønsket om at de vil forstå årsakene til sann lykke og handle deretter. Når du tenker på denne måten, kan du gjøre din velvilje universell uten noen følelse av hykleri.
Utviklingen av goodwill er imidlertid ikke bare en meditativ øvelse. Det er også ment å informere ditt valg om hva du skal gjøre, si og tenke i alle situasjoner. Buddha kaller denne praksisen en type tilbakeholdenhet, ved at den legger beherskelse på hva du liker og ikke liker, din kjærlighet og hat, slik at disse følelsene ikke gjør deg delvis eller urettferdig i din omgang med andre. Du ønsker å handle på en måte som fremmer velvære for alle, uavhengig av hvor mye du liker noen av individene i det «alle». På denne måten gjør goodwill deg til en mer pålitelig person i din omgang med andre mennesker, og du kan sette mer tillit til deg selv også: at når situasjoner blir vanskelige, vil du ha større sannsynlighet for å handle på måter som er ufarlige. rundt.
Grenseløs goodwill er den første av fire holdninger som kalles brahmavihāras, eller sublime holdninger. Dette er holdningene som kan gjøre mennesker til brahmāer – innbyggere i de høyeste himmelen av form og formløshet. Og de gjør deg som en brahmā i dette livet. De tre andre er:
• grenseløs medfølelse, som ønsker at alle de som lider skal bli befridd for lidelsen, og alle de som handler på måter som får lidelsen til å stoppe; dette er en motgift mot å glede seg over andres lidelse;
• grenseløs empatisk glede, som ønsker at alle de som er glade skal fortsette å være lykkelige, og alle de som handler på måter som fører til lykke skal fortsette i disse handlingene; dette er en motgift mot misunnelse og harme;
• grenseløs likevekt, innse at det er tider når ønskene om god vilje, medfølelse og empatisk glede ikke kan gå i oppfyllelse, og derfor fokusere din oppmerksomhet på områder hvor du kan være til hjelp; dette er en motgift mot lidenskap.
Selv om disse fire holdningene kan gjøre deg mer troverdig i handlingene dine, gjør de deg ikke helt pålitelig. Menneskesinnet er veldig foranderlig; urenheter av grådighet, aversjon og villfarelse kan lett få deg til å gi avkall på din overbevisning i prinsippene om kamma og integritet. Denne mangelen på overbevisning vil da forstyrre deg i å gjøre godt, og til og med motta de gode resultatene av dine dyktige handlinger, noe som fører til at du føler deg enda mindre overbevisning, og så videre, i en nedadgående spiral. Først når din overbevisning om Buddhas oppvåkning bekreftes av din egen første opplevelse av de dødløse, vil du bli en virkelig pålitelig person. Dette er grunnen til at Buddha uttalte at den høyeste formen for godhet er å oppnå strøminngang, og hvorfor han oppmuntret alle sine lyttere til å sikte på oppvåkning.
Mange av Buddhas lyttere, etter å ha hørt hans lære eller se hans eksempel, ønsket å ta opp livet som en trollmann, akkurat som han hadde gjort. Så han innstiftet to klostersamfunn, eller Saṅghas, ett for menn og ett for kvinner.
Dermed faller Buddhas tilhenger inn i fire grupper: det som kalles den firfoldige parisā av munker (bhikkhus), nonner (bhikkhunīs), lekmenn (upāsakas) og lekkvinner (upāsikās).
Livet i Saṅgha ble designet for å være en læreplass, med studenter som ble pålagt å leve med eldre kloster i en periode på flere år. På denne måten ville de være i stand til å fange opp ikke bare ordene fra Dhamma, men også levende eksempler på hvordan Dhamma skal brukes i alle aspekter av livet.
Medlemmene av klosterordenene lever av lekfolks gaver. Dette frigjør dem til å vie livet sitt utelukkende til å lære Buddhas lære i detalj og sette dem fullt ut i praksis. Buddha oppmuntret munkene sine til å leve i villmarken, slik han hadde, for å trene opp utholdenhetskreftene og dra nytte av ensomheten der, slik at de kunne fokusere direkte på å trene sinnet med et minimum av distraksjon. Men selv under Buddhas levetid mottok begge Saṅghaene raskt landgaver, som til slutt vokste til klostre. På denne måten hadde munkene og nonnene valget mellom å dele tiden sin mellom to måter å leve på: bosatt liv i samfunn, og tider med vandre, noen ganger alene, i villmarken.
Etter hvert som Saṅghaene vokste i løpet av Buddhas levetid, begynte mange mennesker som ikke var virkelig interessert i praksisen også å ordinere. Så Buddha ble tvunget til å etablere en disiplinkodeks for å sette standardene for hvordan hans munker og nonner skulle oppføre seg. Hele settet med disiplinære regler kalles Vinaya. Sentralt i Vinaya for hver av ordenene er en kode med viktige regler, kalt Pāṭimokkha, som medlemmene av hver Saṅgha bør lytte til annenhver uke.
Buddha etablerte Vinaya-reglene for å tjene tre formål:
• å opprettholde lekfolkets gode tro,
• å fremme harmoni i Saṅghaene, og
• å hjelpe individuelle munker og nonner med å bli følsomme for avløpsvannet i tankene deres, og dermed være i stand til å rense disse avløpsvannene bort.
Et gjennomgående tema i reglene er at munkene og nonnene skal oppføre seg på en måte som er verdig gavene til deres lektilhengere. Dette gir et ideelt miljø for lekfolk til å nyte ekte glede av å praktisere raushet. For å gjengjelde lekfolket for deres støtte, bør munkene og nonnene praktisere Dhamma oppriktig og dele sin kunnskap om Dhamma fritt. Dette er en av grunnene til at buddhistiske kloster, selv om de oppfordres til å søke ensomhet, ikke bor i kloster avskåret fra lekfolket. I det minste, selv når de er i villmarken, bør de ha daglig kontakt med lekfolket ved å gå for almisser. På denne måten kan de utvide sitt levende eksempel utover klosterordenens grenser inn i samfunnet for øvrig.
"
De tre edelsteiner"
Buddha brukte begrepet "Saṅgha" for å bety ikke bare klostersamfunn, men også fellesskapet til alle de, enten det var lekmenn eller ordinerte, som hadde nådd strøminngangen. Så ordet "Saṅgha" har to betydningsnivåer: den konvensjonelle Saṅgha, som refererer til klostersamfunnene, og den edle Saṅgha, som refererer til fellesskapet til alle de som har nådd i det minste sin første opplevelse av de dødløse.
Den konvensjonelle Saṅghaen, selv om den er ufullkommen, fungerer som hovedbæreren av Buddhas lære, Dhammaen, om hvordan man finner sann lykke. Den edle Saṅgha bringer disse læresetningene til live ved å gi levende eksempler på hvordan man kan få mest mulig ut av Dhamma. Av denne grunn rangerer Saṅgha i begge betydninger av begrepet med Buddha og Dhamma som et eksempel og en hovedkilde til kunnskap for hvordan man finner en lykke som er pålitelig og harmløs: en verdifull skatt for hele verden. Dette er grunnen til at Buddha, Dhamma og Saṅgha kalles den tredoble perlen. Fordi eksemplet satt av alle tre er så trygt, kalles de også de tre tilfluktene.
Etter å ha undervist i 45 år, så Buddha at han hadde etablert sin Dhamma og Vinaya – sitt eget navn for sin undervisning – på et solid grunnlag. Hver av de fire gruppene i hans parisā inneholdt mennesker som hadde smakt i det minste noen av oppvåkningsnivåene, og slik kunne legemliggjøre Dhamma og Vinaya i deres ord og handlinger. Så han ga fra seg viljen til å leve videre. Den kvelden kalte han sammen munkene og informerte dem om avgjørelsen sin, og sa at hans totale avbinding ville finne sted om tre måneder. Så oppsummerte han sin levetid med undervisning i syv sett med prinsipper, som til slutt ble kjent som Wings to Awakening (bodhi-pakkhiya-dhamma).
Vi har allerede diskutert tre av disse settene: den edle åttedelte veien, de fire riktige anstrengelsene (= rett innsats), og de fire etableringene av oppmerksomhet (= rett oppmerksomhet). De fire andre settene er:
• de fire grunnlagene for suksess: konsentrasjon basert på lyst, utholdenhet, intensjon og forsiktighet;
• de fem styrkene: overbevisning i Buddhas oppvåkning, utholdenhet, oppmerksomhet, konsentrasjon og skjelneevne;
• de fem fakultetene (sterkere versjoner av de fem styrkene); og
• de syv faktorene for oppvåkning: oppmerksomhet, analyse av sinnets kvaliteter, utholdenhet, henrykkelse, ro, konsentrasjon og likevekt.
Så lenge munkene var harmoniske i sin forståelse av disse prinsippene og satte dem i praksis, sa Buddha, ville Dhammaen bestå.
Om morgenen dagen da han ble fullstendig frigjort, fikk han et dysenterianfall, men fortsatte deretter å gå hele dagen til han nådde et par trær som blomstret utenom sesongen i en park nær en liten by. Der la han seg ned og ga sine siste instruksjoner. Han lærte en siste disippel, og ba munkene informere mannen som hadde gitt måltidet som førte til dysenterien hans om ikke å angre på gaven hans: Det måltidet var en av de mest meritterte matgavene noen noen gang ville lage.
I stedet for å utnevne en etterfølger, sa Buddha til munkene at de skulle betrakte Dhammaen han hadde undervist og Vinayaen han hadde formulert som deres lærer i hans sted. Han åpnet muligheten for munkene til å stille ham spørsmål om eventuelle tvil de fortsatt måtte ha angående Buddha, Dhamma eller Saṅgha, eller praksisens vei. Da ingen stilte noen spørsmål, sa han sine siste ord: «Nå fullkommenhet ved å være oppmerksom.»
Som en siste instruksjon for de som kunne lese tankene hans, gikk han deretter gjennom hele spekteret av konsentrasjonsoppnåelsene sine, i forover og omvendt rekkefølge, og så – etter at han kom tilbake til den fjerde jhāna og umiddelbart etter å ha forlatt den – var han totalt ubundet.
Tradisjonen etablert av Buddha er ikke lenger en enkelt religion - eller, med hans ord, en enkelt Dhamma og Vinaya. Buddhismen er nå en familie av religioner, omtrent som de ulike formene for monoteisme i Vesten. Selv om de forskjellige buddhistiske religionene sentrerer læren om Buddha, Dhamma og Saṅgha, er betydningen de gir til alle disse tre tilfluktene, sammen med tekstene som forklarer disse betydningene, forskjellige fra en religion til den neste.
Denne korte introduksjonen har vært basert på Pāli-kanonen, den eldste eksisterende oversikten over Buddhas lære, og den grunnleggende teksten til Theravāda, eller læren til de eldste. Dette er den buddhistiske religionen som er vanlig i Thailand, Myanmar, Sri Lanka, Kambodsja og Laos. Det faktum at Pāli-kanonen er den eldste opptegnelsen er selvfølgelig ingen garanti for at den er nøyaktig, men som kanonen selv sier, ligger den sanne prøven av en lære ikke i tradisjonens påstander, men i resultatene den gir når den settes. ut i praksis. For å være rettferdig, må testen involvere fire ting:
• omgås mennesker med integritet;
• lytte til den sanne Dhamma;
• bruke passende oppmerksomhet – dvs. stille spørsmål ved Dhammaen i tråd med de fire edle sannhetene, for å se hvordan dens forklaring på lidelse og slutten på lidelse kan brukes i livet ditt; og
• praktisere Dhamma i samsvar med Dhamma – dvs. øve for å gi opphav til lidenskap for lidelse og dens årsak.
Kanonen lister også opp åtte kvaliteter for å bedømme om en lære er sann Dhamma eller ikke: Hvis å sette den i praksis fører til lidenskap, til å være uhemmet, til å avskaffe innbilskhet, til beskjedenhet, til tilfredshet, til løsrivelse, til utholdenhet og til å være ubetydelig. , så er det ekte Dhamma. Hvis det fører til de motsatte egenskapene, er det ikke det.
Folk står fritt til å ta på seg denne testen, eller ikke, som de finner passende. Men faktumet med lidelse gjør testen presserende.
Det blir ytterligere gjort påtrengende av det faktum at læren om Dhamma ikke vil være tilgjengelig for alltid. Fordi opplæring av Saṅgha krever en levende læretid, sørget ikke Buddha for at den skulle gjenopplives i tilfelle den døde ut. Theravāda Saṅgha av nonner døde ut på det trettende århundre, og kan derfor ikke gjenopplives. En dag vil munkenes Saṅgha også dø ut, og Dhammaen vil bli glemt til tiden for den neste Buddha, mange årtusener fra nå.
Men foreløpig er Buddhas lære tilgjengelig, og tilbyr både et tilfluktssted – et trygt sted – og en utfordring.
Tilfluktsstedet de tilbyr er muligheten for en sann og pålitelig lykke, en som ikke skader noen. Hvis du følger læren, beskytter du deg selv mot resultatene av de udyktige handlingene du ellers kan ta. I stedet vil handlingene dine nå et ferdighetsnivå som fører til en lykke du kan stole på. Sikkerheten til den lykken, både for deg selv og andre, er din tilflukt.
Hva gjelder utfordringen:
Buddha sa at han ganske enkelt peker ut veien til sann lykke. Du må selv følge veien. Resultatene du får, må avhenge av innsatsen du legger ned for å mestre Buddhas ferdigheter. Jo dyktigere handlingene dine er, desto mer pålitelige og ufarlige er lykken de gir deg – hele veien til en lykke helt fri fra forhold, utenfor kosmos dimensjoner, en lykke som totalt setter slutt på lidelse.
Det er opp til deg å bestemme om din lykke er viktig nok til å teste disse påstandene, og om du er villig til å trene deg selv i ferdighetene som kreves for å gjøre deg selv til en pålitelig dommer av testen.