DEN TREDJE GÓHÉDEN – VELVILJE

​

Úforbehållen velvilje (mettá på Pali) é et genuínt ønske om virkeligge og védvárande lykke. Som meditasjónsøvelse sprés tanker om velvilje både te oss sjøl og te alle andre levande vésner – både hér i denna verden og úd i alle múligge nivå av kosmos kor enn det måtte finnas lív. Buddha anbefálte følgande formuléring som et eksempel på di positíve emosjónene detta genuíne ønske medbringe:

«Må alle vésner komma frí fra fíendlighéd, frí fra ónnertrykkelse, fri fra trøbbel – og må di alle ble i stann te å ta skikkeligt godt váre på seg sjøl»

 

For å blé optimált virksomme, é nyggelen at den velviljen me trene oss opp í blér heilt universelle. Med andre ord, án må óg konna sprés te sjøl di som me ikkje nødvendigvis líge, samt te alle di som mé vett handle på skádeligt vís her i verden. Det é imidlertid verdt å poengtéra at i takt me prinsippene om kamma, kan hverken mé eller andre finna den heilt follstendigge lykken gjønå ønsketenkning eller andres «bønn», men at det te syvande å sist beror på vårt éget handlingsmønster øve tíd. Detta betyr at når me údtrykke velvilje øvenfor sjøl di som forsétteligt médføre skáde hér i verden, é dét me egentligt údtrykke – ønske om at di når fram te ein forståelse kor di blir i stann te å virkeligt sé årság og effekten av sín udyktigge veremåde. Når me tenke på denna måden, gjør me velviljen me sende úd follstendigt universélle – og úden at an é me någe slags form for hykleri.

Ùdviklingå av velvilje e imidlertíd ikkje báre ein meditatíve øvelse, men é óg meint te å informéra alle di valgå me tár i forhold te ka me gjørr, seie, og tenke i kvérdágen. Buddha omtálte denna formen for praksis som et slags «mådehold», í dét me praktisére mådehold både øvenfor det me líge- og for det me ikkje líge – sånn at disse flyktigge persepsjónene ikkje gjør at me må velga sía eller handle úrettferdigt i relasjónene våre me andre. Me handle dermed på et vís som fordre velstand for alle, úavhengigt av korr gláe me é i et bestemt údvalg av enkeltindivídene. På denna måden gjør velviljen vår oss betydeligt merr pålíteligge både i den måden me béhandle andre, i tillegg te at me kan ha merr tétró te oss sjøl når me står midt opp i vanskeligge situasjoner om at det é muligt å handla på harmlaúst vís øvenfor alle di úlíge pártene.

 

Mettá – den grenseløúse velviljen som me hér har omtált, é den fysste av di fíra «édle emósjónene» som beskrives av Buddha som di 4 údsøkte téstandene – eller «brahma vihára» på Pali. Disse emosjónene kan forvandla oss mennesker te Brahma´er alleréde i detta innevérande lívet – di gúddommeligge vésnå som holde té i di høgaste himmláne av «form og formlaushéd», og som i ulíge religioner é tilbédt og opphøya på gronn av sine gúddåmmeligge og beúndringsverdigge kvalitéter.)

I tillegg te grenselause velvilje, é di ytterliggare 3 gúddåmmelige emosjónene:

 

• 2) Úbegrensa médfølelse (karuná). Som é ønske om at alle som líde – kláre komma úd av sine lídelser, og at alle di som áktivt påføre lídelse øvenfor seg sjøl eller andre kláre slutta me detta. Úbegrensa médfølelse é et spésifikt remédie for å eliminéra oppstådde tendenser av «skádefryd».

• 3) Úbegrensa émpátisk gléde (mudíta), é ønske om at alle som oppléve lykke hér og nå, får te å fortsetta opprettholdelsen av gronnláge for denna – og at alle di som handle på måder som léde te langvárigge lykke, kláre opprettholda detta góa fókuset. Úbegrensa empátisk gléde – é i sin túr ein kúr mód både sjalusí og bitterhéd.

• 4) Úbegrensa sinnslígevekt og balanse (ópekkha), é forståelsen av at der alltid vil vér någen tilfeller kor sjøl velméinte intensjonér av góvilje, médfølelse og empátisk gléde ikkje kláre manifestéra di resultátene som me helst sko sett – og at me dermed klare fokuséra innsatsen vår på di områdene kor me faktisk kan gjør ein forskjell. Denna solíde sinnsbalansen é i sin túr et spésifikt remédie mód lídenskáb, hígen og alle former for begjér.

   

Sjøl om alle disse 4 beúndringsverdigge emosjonene vil konna gjør oss vesentligt merr pålíteligge i alle handlingane me foretár oss, kan di ligavel ikkje garantéra 100 prosent pålídelighéd i absolutt alle situasjóner. Menneskesinnet é flyktigt, og di forúrennsánne elementene av grådighed, fiendlighéd og illusjóner som ligge og lúre onna øvefláden, kan fort ble så øvetálande at me så bare for et øyeblikk musste øvebevisningå om kammaprinsippene og om vår égen integrítét – og fort kan medføra at det bryde inn og forhindre våre ellers góe gjerninger, eller faktisk hindre di góe resultátene som natúrligt ville fulgt av góe kamma som me tidliggare har opparbeia oss. Detta kan i sin túr léda te viare svékkte øvebevísning om di sáme gronnleggáne prinsippene – siden det som tidliggare nevnt é fysst når øvebevisningå om Buddhas oppvågning bekreftes for ein Sotapanna, at ein blér follt pålíteligge persóner i aller høgaste forstand. Det e nettopp derfor Buddha sá at den høgaste formen for góhéd me kan kultivéra her i detta lívet, e å sjøl nå inn i denne omtálte «strømmen» te oppvågning. Derfor oppfordra Buddha alle di som va kláre for å praktiséra, te å sikta på nivåene av oppvågning alleréde hér og nå i detta lívet, og ikkje údsetta det någe lengre enn nødvendigt.

​

Mange av di som kom i direkte kontakt me Buddhas lére og bévittna det eksempelet han udtrykkte, blei så inspirérte at di sjøl trédde úd av síne respektíve samfunnsroller, og inn i lívet som folltidspraktisérande almissepraktikanter som Buddha sjøl hadde gjort. Buddha etablérte ittekvért 2 separáte monastiske tradisjóner – éin for menn og éin for dámer.

På den måden blei alle Buddhas studenter og ittefølgera nå delt inn i fíra hóvedgrupper. Han omtalte totálitéten som den fírfålldige «parísa» – som nå bestó av monker (bhikkhu´er), nånner (bhikkhuni´er), légmenn (opasaka´er) og légdamer (opasika´er).

Livet i di monastiske Sangháene og klostersamfunnå blei lagt opp som et lærlingsystém, kor di nye monkene og nånnene bódde tett ront di merr lerde og erfárne, ofte gjønå flerne år. På denne måden blei ittekommerane i stand te å både plokka opp lérens konkrete órd, samt di lévane eksemplene som di eldre víste i sin integréring og údtrykk av Dhamma i alle aspekter av lívet som monk eller nånna.

 

Medlemmene av den Teraváda-monastiske ordenen har gjønå merr enn 2500 år oppretthold sin tradisjón og praksis follt og heilt gjønå støtten som frivilligge gáver og donasjóner fra légfolk har múliggjort. Denna «økonomien av gaver» åbne for at di kan dedikéra tíå si follt og heilt te implementéringå og forståelsen av di úlíge aspektene av læren, og sedda Dhammaen for follt úd i líve. Buddha oppfordra monkane sine te å tébringa mye av tíå si úde i skógen, någe som han sjøl oppretholdt og dróg stóre nytte av gjønå resten av lívet, me hensikten å tréna opp di essensielle ferdighédene av údholdenhéd, samtídigt som den fordélaktige seklusjónen onna úforudsígbáre forhold gjør at ein fokusére på tréningå av sinnet samtídigt som ein drar nytte av et minimált innslág av verdslíge disktraksjóner.

Alleréde iløbe av Buddhas lévetíd blei begge forgreíningane av Sanghaen tébutt både égne skogsområder, parker og andre slags bó-områder fra di mange légfolkå som ville støtta opp om Sanghaens praksis, og som dermed førte te at det óg oppstod merr stasjonére klostersamfunn. På denna måden fekk monkane og nånnene derméd múlighéden te å dela opp tiå si mydlå å bo i etablérte felleskáb, samt å vér på vandring og praktiséra aleina, eller léva i små grupper úde i skógen.

 

Ittekvert som Sanghaen vokste i størrelse, begynte ittekvér óg folk som va mindre heilhjérta i sin spirituélle søgen å ordinéra som monker og nånner. Buddha såg derfor nødvendighéden av å fastsedda ein bestemte disiplín og régelstruktúr som satt standaren for koss monkane og nånnene måtte léva og tépassa seg hvis di skolle konna få follt nytte av léren og klára praktiséra veien heilt úd. Dét totala settet av disse disiplinére reglane kalles «Vinaya», og sentrált i denne ligge ein kodeks av essensielle régler kalt «Patimokkha». Médlemmane av Sanghaen har siden oppstárten résittért disse patimokkaréglane i plénum, mé alle ordinérte medlemmer som oppholde seg innenfor et jítt geográfisk område, og detta skjér régelmessigt kvér fjortende dág – ved foll- og nymåne.

​

Buddha etablérte disse Vinayaréglane med 3 hóvedformål:​

​

• For å framma harmoní innád i den monastiske orden.

• For å opprettholda integritét, samt den vidáre støtten fra inspírerte légfolk.

• For å hjelpa monkane og nånnene údvikla høgast múlig sensitivitét øvenfor úreinhédene som eksistére i sinnet – og på den måden bli bedre i stand te å rensa di úd.

 

Et sentrált emne gjønå alle disse réglane é at monkane og nånnene ska léva på måder som é verdigge di gávene og súppårten som légfolket heilt frivilligt bídrar med. Detta gír ideélle forhold for at légfolket kan ta genuínt gléde i sin sjenerøsitét – og, som gjengjeldelse av den materiélle støtten, bør monkane og nånnene som praktisére flittigt derméd konna komma i stand te å déla av sin detaljekunnskáb hvis di blír invitérte te det. Detta é ein av gronnane te at Buddhistiske monker og nånner – på tross av at di motivéres te å søga seklusjón, ikkje har anlédningå te å bo follstendigt ávskjerma totált separérte fra omverden. I det minsta må ein dágligge kontakt me légfolk opprettholdas hvis di ska konna módtá mád for å holda kroppen ved líge, og dette gjelde sjøl når di oppholde seg øve lengre perioder úde i skogen. På denna måden kan díras lévánde eksempler gí svért gunstigge ringvirkninger úd øve ordnenens fysiske rammer og inn i det verdsligga samfunnet, kor légfolket kan sé at det fortsatt finns et lévande alternativ for di som é interessérte i å follstendigt rensa sine égne sinn og potensiéllt nå fram te ein heilt várigge og úrokkeligge lykke.