KAMMA OG GJENFØDSEL
To av di mest debattérte temaene blant yogier og vísmenn av samtiå, vá ka(r)mma og gjenfødsel. «Hár folk verkeligt fríhéd te å velga sine handlinger – og i så tilfelle påvirke di alle opplevelsene våre av lídelse, glede og behág? Gjenfødes me itte detta lívet e omme, og i så tilfelle kor? Hár handlingane våre någen som helst effekt úd øve det innevérande lívet og på kor me víare eventuelt gjenfødes?»
Buddhas tó fysste realiséringer i oppvågnelsen gá han follstendigge klárhéd i disse spørsmålå – og, når svarå blei kombinért med den tredje innsikten: det endeligga opphøret av di údflydande úreinhédene i sinnet som generére kamma og påfølgande gjenfødsler – endte Buddha opp me å forklára disse to essensielle begréba på et heilt uníkt vís. Så, lá oss fyst shikka litt nermare på koss han beskreiv kammaprosessen...
Essensen av alle handlinger, sa Buddha – é di intensjónene som ligge bág handlingen. Han pressisérte at intensjóner enten kan klassifiséras som «úgunstigge & údyktigge» som før eller siden vil léda te lídelse og úlykke...eller, som «gunstigge og dyktigge» og som før eller seinare léde te lykke og velbehág. Mens alle úgunstigge intensjóner har rødene síne i grådighéd, áversjón og forvirring – eller kombinasjóner av di trí, så e alle dyktigge intensjóner fríe fra samtligge. Dyktige intensjóner é ímidlertid ein spesiélle form for góe intensjóner ittesom vélmeinte intensjóner basért på forvirring og illusjón fort kan enda opp i úønska resultáter. Med andre órd – ikkje alle góe intensjóner é dyktige, dåg alle dyktige intensjone é góe, ittesom ein góe intensjón må vér heilt fri fra forvirring og illusjón for å virkeligt konna ansés som dyktigge. Effékten av handlingane våre opplévas både hér og nå, men kan óg intreffa på langt seináre tidsponkt. Resultátet av detta é at alle våre nåvérande opplévelser é sámensatt av 3 gronnkomponenter:
1) resultáte av våre tídliggarre intensjóner med langvárigge effekt...
2) våre nåvérande intensjóner i det innevérande øyeblikket...
3) di úmiddelbáre resulátene som følle di nåvérande intensjónene våre.
Tidliggare intensjóner bidrar derfor med råmaterialet som di nåvérande intensjónene våre forme opplevelsen vår av nået me, og ittesom me útrøtteligt handle úd fra intensjóner, og di tídliggarre intensjónene våre vil ligga i bággronnen og produséra deler av råmaterialet for det innevérande nået, pressisérte Buddha at heile kammaprosessen é og blír svért komplisérte. Han oppfordra folk te å ikkje bruga for møje tid på å prøva forstå alle permutasjóner og krysskoblinger som følge av di innvikla prosessene – då dette fort kan léda ein te vannvídd hvis ein insistérte på å prøva kartlegga alle stíer av årságssámenheng mydlå eins tidliggare enkelthandlinger og diras seinare effekter. Módérne tekniske begréb som «úlinære feedback system» kan vér te hjelp og någenlunde beskrívande for koss disse prosessene árte seg, men – Buddhas basále métafór for kammaproséssen va av et sådd jórde: me någen frø módne og kláre te å spira opp hvis di kun téføres litt vann, andre, fyst seínare úavhengigt av kor mye di vannes hér og nå, samt di restérande som údkonkurréres og vittre hen úden å någen gang ha fått spronge opp. Våre nåvérande intensjóner téføre altså dét vannet som múliggjør framveksten av alle di frønå me sår ronnt oss – enten di e av góe (dyktigge) eller dårligge natúr.
Derfor vil vår tídliggare generérte kamma óg nødvendigvís médføra vísse begrensninger i alt dét me faktisk kan oppléva hér og nå. For hvis frønå for bestemte opplévelser ikkje é blitt sådde og ligge kláre for åppspíring, kan sjøl ikkje úbegrensa intensjonélle vanning i detta øyeblikke få det te å spíra fram. Men, me hár alltíd valgfríheden vår når det komme te kaffår någen frø me velge å vanna, som betyr at våre tídliggare handlinger ikkje eksklusívt forme nået. For úden någen réelle múlighed for å konna påvirka det innevérande øyeblikke konne ingen spirituélle praksis hatt någe faktiske meining, ittesom détta hadde betydd at me ikkje hadde någe fáktiske fríhéd te å velga det eina eller andra. Men, di valgå me gjør oss hér og nå, ávgjør lígavel kor vidt me komme te å lída únødigt av di frønå som har bjunnt å spíra fram. Údyktige valg som me gjørr i detta øyeblikket, kan potensielt léda te úbehág fra sjøl di góe erfáringane som me har múlígjort gjønå dyktigge intensjóner og handlinger. På sáme måde kan óg góe intensjóner hér og nå beskytta oss fra únødigt stress fra alt som ligge klárt te åppspiring som følge av tidliggare údyktige gjerninger.
Som me seinare vil komma litt nærmare innpå, gjóre Buddha et serdéles viktigt påeng úd av at intensjónene våre faktisk komme før sansekontakten som me heila tiå oppléve og på mange måder «ernære oss på», i den mentále forløbsékvensen han nå hadde follstendigge innsikt í og konne analyséra heilt nér på detaljnivå. At intensjóner komme inn før sansebéarbeiding kan gjerna virka paradoxált, men é svért viktigt å bída seg merke í – ittesom detta betyr at me áktivt praime oss sjøl for koss me prosessére og béarbeide alle innkommande sanseinput og øvrigge opplévelser.
Når det komme te det andra sentrála emnet knytta te gjenfødelse, så sa Buddha at gjenfødsel kan ansés som ein form for téblivelse. «Bhava» é det Pálibegrébe han brukte, og betyr «det å ta på seg ein ídentitét i en béstemmte verden av erfáring». Antágeligt válgte Buddha akkorat detta begrébe fordi téblívelse é ein prosess som både foregår i stórskala (som når bevissthédsprosessen går inn i ein nye verden av erfáring med ein nye ídentitét når denna kroppen dør) – samt, i mindre skála (når nye tanke verdner generéres fokusért ront et bestemt begjær, og kor me follstendigt inntár denne sjølskápte mentále verden). Småskálatéblívelsane fyre imidlertid opp om prosessene på begge nivå – og begynne bevéga seg úd fra det imaginære og inn i den virkeligge verden når me låse oss fast om et bestemt begjær, og fram te ponktet kor me faktisk sedde det úd i líve i form av konkréte handling.
Ta som eksempel kor ein «brått» får lyst på favorittdrikkå si. Den midlertídigge verden blir då primært definért úd fra denna nyoppståtte intensjónen, og består så lenge den opprettholdes av alt som enten hjelpe – eller é te hinder i anskaffelsen av drikkå. Alt áent – enten det e snakk om folk eller begívenhéder, glír då vekk i bágronnen i denna midlertidigge nyinntádde vérden. Når det komme te vår identitet i denna sjølskápte vérdnen så har an hovedságeligt to síder: «ég» som søge et behág ved inntáge av drikkå – det vil sei «még» som konsument, samt «ég» som då enten kláre, eller ikkje kláre å skaffa drikkå te véie – me andre ord «még» som produsent. Det som hér e spesielt vérd å merka seg, é at me som regel é så hekta på selve konstruéringanne av úlíge identitéter ront di forskjelligge hígnene våre, at selva klamringå te prosessen av å híga itte någe, ofte é møje sterkare enn objektene som me opptár jaktå på. Nettopp detta viktigga fenoménet ligge ofte merr skjúlt i bágronnen, men – hvis me kláre studéra det øve tíd i dybden, sér me ittekvért koss me faktisk «craive itte å creiva någe» merr enn ka me gjør di bestemte objektene som onnerhånde oss hér og nå. Enten det e snakk om mád, forhold, eller alle slags andre sansebehág, blér det ittekvért klárt for oss kor flyktigge og forbipassérande alle disse é, og at detta óg é ein váne me har lagt té oss øve tíd, som gjør at me stádigt befinne oss i bevégelsen fra det eina begjéret te det ándra.
Så tebáge te det jítta eksempelet med favorittdrikkå vår, kor me omsíder jér slepp på denne spesifikke cravingen, énten det é fordi me har fått tág i det me ville há og har drokke opp, eller har mussta interessen te fordel for någe áent – vil me brått igjen befinna oss i bevegélse øve i neste hígen, kor et nytt verdensbilde generéres med ein nye følelse av kem mé é oppi det heila. Med andre ord, ein nye téblívelse og ein nye «småskála-fødsel».
Hvis som ofte é tilfelle, at me har flerne konkurrérande cravinger på ein å sáme tíd, så kan detta fort føra te indre konkurrérande verdner og úlíge følelser om kem me é oppi det heila. Detta é gronnen te at mange fort kan føla seg splitta og úsikre på plassen sin i verden, og é et enkelt eksempel på koss denne «úendeligge» téblivelsesprossessen både genérere og opprettholde stress og útefredshéd.
Prosessen me å bytta ud ein teblívelse te fordél for ein áen kan imidlertid fortsetta i bokstáveligt tált det úendeligga, og é koss småskálateblivelsáne fortsette gang på gang. Når me deritte velge å handla úd fra di begjærå som forme småskala téblívelsane, forme me óg stórskála téblívelsene i den sáme prosessen – både for det innevérande livet og víare inn i di mange potensiellt framtídigge. Detta é koss prosessen av gjenfødelse itte kroppens død både lédságes og styres av sinnsbegívenhédane våre hér og nå, og é koffår opptréning av vársomhéd og mådehold é ekstrémt verdífolle forberedelser me tanke på údfårdránne valg basért på våre mest trofaste hígner som fort kan vente som ein slags údslágsgívande «test», i øvegangen fra ett lív te det nesta.
Svért úlíkt fra koss filosófene og yogiene av samtíå fokuserte på ka som gjenfødes, presisérte Buddha at det va koss prosessen fåregår som é det essensiella å fokuséra på. Dette é fordi diskusjoner om ka som gjenfødes, ikkje ende opp i veldigt nyttige svár – mens evnen te å forstå stégå i prosessen både gjør oss i stand te å forhandla bedre, og me vésentligt større ferdighéd kan sørga for at eins vídere téblivelser blér i gunstigge vérdner. Forståelsen av heile denne prosessen har som sitt aller høgeste potensial evnen te å bryda heilt úd téblívelsesprossessen – og dermed léda fram te den einaste téfredstillande og totále lykken: Nibbána.
Det som hér é verdt å merka seg at heile teblívelsesprosessen é totált avhengige av hígen, lengting og savn: me andre ord, alle former og varianter av craving og begjær. Bevissthéd – som óg e ein opprettholdte og skábte prosess, trenge imidlertid ingen fysiske kropp for å fortsetta sitt virke, men kan klamra seg te hígnene i ség sjøl og dermed ta bevissthéden víare inn i neste téblívelse. Detta é koss bevissthéden stádigt øveléve den fysiske døden. Vel og merka seg é at dersom hígnene é relativt gunstigge, kan det hjelpa oss víare te gunstigge destinasjóner, men hvis ikkje – te di langt værre og úønska.
Buddhas fysste dybe innsikt i oppvågningsprosessen, ga han dirékte øvesikt øve dét útálet potensielle verdner alle oss vésner kan ta gjenfødsel i – et mangfold av verdner som gråvt sett kan délas inn i trí nivå:
Det fyssta nivået inneholde sansevérdnane, som strekke seg heilt fra di himmelske verdnene av inténnse sanseligge velbehág, heilt nér te di lågaste formanne for hélvetter i sine úlíge várighéder og varianter. Myddlå disse to finns di merr kjente vérdnene av mennesker, dyr, gjenferd og ånder – kor menneskevérdnen ansés som ein gúnstigge plass å léva, nettopp fordi potensiále for både velbehág og lídelse komme relatívt délt, og dermed fordre motivasjón for å konna studéra disse fenoménene nærmare og kultivéra økt forståelse og innsikt i tevérelsen.
Víare, øve di fysste himmelske nivåene av sanseligge velbehág, finns ennå høgare nivåer av himmler – kor di som oppholde seg næres på ennå merr raffinérte måder – som for eksempel på reine form, eller den behágeligge følelsen av å leva i ein særs subtíle kropp.
Det øversta og trédja nivåe av teværelser, é ytterliggare grader av reine formlaúshed – kor di som har sine úbegríbeligt lánge opphold, sett fra et menneskeligt perspektív, erfáre dimensjóner av «úendeligge bevissthéd» og «úendeligt rom».
Buddha innsåg gjønå oppvågningå at ingen av disse nivåene konne ansés som stabíle eller várigge, úansett kor enn langvárigge di nå va...og det é nettopp detta som é verd å merka seg – ittesom dermed alle «innbyggera» vil måtta innfinna seg me et visst nivå av stress eller uro, for eksempel for at det inténsa sansebeháget ein har blitt vandt te, vil måtta opphøra – sjøl på di áller høgaste fårmlause nivåene. Té og mé di som hålle té på dísse svért subtíle planå av eksisténs, vil omsíder gjenoppstå i lågare verdner når «kamma-kreditten» díras é brukt opp dér di é. Siden ingen vérdner é konstante eller várigge úavhengigt av kor høgt eller lågt di rangsjéres, så kan di dermed heller eí ansés som pålídeligge kilder te várigge lykke – ittesom der alltid vil vér ett viss stress å finnas kor enn ein hár behov for å næra seg på någe. Sjøl om det i mange tilfeller é snakk om fysiske mád, kan det i ándre ver merr knytta te den midlertídigge téfredshéden som komme fra andre slags sansebehág, eller fra velstand, makt, státus og forhold – som óg kan fungéra som eins primærkilde for næring. Úavhengigt av ka ein livnære seg på i vérdner av téblívelse, så må ein omsíder innfinna seg med at ingen betinga kilde te mád kan vér follt og heilt pålíteligge, forutsígbáre eller evígtvárande.
Gjønå Buddhas oppvågning innsåg han at det heller ikkje finns garantí for ein oppadstígande flyd myddlå livsløbå – dóg, me ett unntág: når ein nårfram fram te det fyssta nivåe av oppvågning (kalt «Sótapanna» på Pali), kor ein dermed komme inn på den veien som før eller siden léde heilt fram te Nibbána. I dette bánebrydande skille får ein sitt aller fyssta glimt av «dét» som ligge heilt údføre den bétinga og ellers flyktigge vérden, og har dermed fått ein úrokkeligge persónligge bekreftelse på at det faktisk eksistére någe údfor alt detta andra betinga – någe som øvegår alt det me te då trodde va múligt.
Buddha gjorde imidlertid et póeng údav at alle vésner som fortsatt har te góde å nå «inn i strømmen», fortsette å leva fanga i et slags spél av stádigt vekslande opptúrer og nértúrer – ávhengigt av di «blanda droppså» av dyktigge og údykktige kamma som me kontinuérligt gjør oss, úden någe ánskúeligt opphør i syne. Det va derfor Buddha omtalte denna potensielt evigvárande vandringsprosessen fra lív te lív som: Samsára – den stádige gjenvandringå. Han oppfordra derfor alle som hadde innsett at detta va problemátisk – å praktiséra flittigt og léva livå sine på måder som múliggjør Sotapanna-realiséring alleréde i det innvérande lívet – nettopp for å unngå «ble dradd úd igjen på åbent háv», me di potensielt úendeligge gjenfødslene på di lågare plánå onna vårt menneskeligge, dersom ein léve údyktigt eller med låge móralske standarder. Når ein fyst kláre nå fram te denna persónligge bekreftelsen på at Nibbána faktisk é ein mulighéd, garantére Sotapanna-realiséringå at ein før eller síden når héilt fram te det endeligga målet, angíveligt innen 7 lív, og kor ingen av di påfølgande bler på någe lågare plan enn det menneskeligga. Kor vidt det tar ett eller syv, berór på indivídets praksis i tiå di har te góde.
Buddhas ándre innsikt i oppvågningå gjorde det heilt klárt for han koss kúrsen me stáge úd mydlå lívå styres av di dominérande handlingane, tankane og intensjónene som me gjør oss te ein kvér tíd. Tenk derfor øve alt det du både seie og gjør, samt di tankemønstrene du legge té deg og ellers «marinére» i...
Hvis det faktisk é tilfelle at alle tanker, intensjoner og handlinger me iverksédde på ein eller áen måde lágres, blér me oss víare, og legge forúdsetningane for framtiå og dét som skjér seinare – Hadde øvebevísningå om dette ført te någen gunstigge endringer i måden du tér deg - og léve på idag?
Kan du finna någen arguménter mód at detta é den gunstigste arbeidshypotésen å leva med?
På sáme måde så kamma produsére råmateriále for det nesta øyeblikket i detta innevérande livet, bidrár kamma óg me råmateriale for neste téblivelse itte døden av denna kroppen. Buddha hevda at gunstigge kamma åbne opp for mangfoldigge góe destinasjóner, mens úgunstigge kamma fordre di merr úønska og jér oss langt dårliggarre kort på hånd. Fordi mange vésner gjenfødt i di høgare verdnene risikére å blé så oppslúkte i det øvedådigga vélbeháge di oppléve, kan det fort léda te úaktsommhéd og svinnande årvågenhed – som i sin túr gjør at di glømme heilt å generéra merr góe kamma mens di é der, og dermed kun léve på «åppspárte midler» som før eller síden tar slutt – og derfor gjør at di omsíder falle der i frá når gévinstane fra tidliggáre goe intensjóner ende.
Fordi bevissthéd og hígner kan fortsetta næra seg på kvérandre i bokstáveligt tált det úendeligga, kan prosessen av gjentatte téblivelser faktisk óg blé évigvárande. Detta é me mindre me mestre di ferdighédene som é nødvendigge for å klára bryda úd av denna úsikre og «smertefolle valsen».
Då Buddha sjøl beskreiv det hávet av minner så kom té an i oppvågnings-prosessen fra di útalligge livå han hadde levd før, va mønstéret i erindringene grovt sett: «detta va navnet mitt, sånn såg eg úd, sånn va opplévelsene mine av velbehág og úbehág, detta va ka eg spiste, og detta va koss eg te slutt døde for deritte og gjenoppstå ein áen plass». Me andre ord: fødsel, identitét, mád, behág, úbehág, og så – død. Fordi gjenfødselsprosessen é ávhengigge av ein konstánnte næringstéførsel, é heile prosessen ikkje bare úsikker – men óg nødvendigvís fyllde me et visst element av úro, ittesom det alltid vil innebéra ein viss form for sult eller úsikkerhed om ká eller kór neste måltid ska ble. Prosessen medføre nødvendigvís óg et jítt stress på alle di involvérte leddå i kjeden – enten fordi di må skaffa máden vår te veie, konkurrére om di sáme ressúrsene, eller – befinne seg i den kjíbaste enden av næringskjéden og sjøl énde opp som føden te andre.
Itte å ha innsett alle disse líde spíseligge fakta vé teverelsen, forstó Buddha at den lykken han søkte ikkje konne finnast i detta bétinga univérset av téblívelser – sjøl ikkje på di áller høgaste nivåene. Han fant at den éinaste måden han konne nå fram te ein follstendigge várigge lykke på, va å finna údav koss heile denna téblivelses-prossessen konne stoppas ein gang for alle. Det va derfor han gjønå den nåttå han nådde sin folle oppvågning, fokusérte inn på den tredje innsikten – veien som sedde den endeligge stopparen for alle di údflydane úreinhédane som stádigt øveflomme sinnet me begjær og repetérte teblivelser. Løysningen på probléme fant han, låg dybt foránkra i våre égne údyktigge og habituelle sinnsprosesser.