I kosmolgíen som Buddha beskreiv finne me 31 forskjelligge nivåer—kor flértálet av disse é kategorisert som sanseverdner. Dette vil sei: téstander kor alle vesner léve sine liv både fastbonne te—og gjønå sanseapparatet og sansestímuli.
Som nevnt é alle betinga verdner i Samsára tidsbegrensa—og, hvis ein ska prøva gje et någenlunde linært bilde av disse verdnene fra bånnen-og-opp: finne ein fyst: alle di úønska tevérelsene av helveter (i ein bråde úlige former og fasonger).
Deritte den svert úforudsígbare dyreverden.
Så, téstander av depriverte og úlykkeligge ånder.
Før ein omsider finne oss mennesker hér i vår verden—i alle di forskjelligge konfiguarsjóner og oppstartskår som me mennesker oppléve.
Víare opp i hiarkiet finne me di forskjelligge himmelske teverelsane, kor alle di "spontant fødte" Dévaene (det vil sei: fødsler kor hverken foreldre eller svangerskáb ikkje é involvert) som alle har tégang på sansebehág vésentligt merr inténnse enn ka mennesker flest har tegang på (me unntag av di som har kultivért eksepsjonélle meditative ferdigheder).
Grovt sett omtáles di stigande gradene av himmelske téverelser som:
Chattumaharajika (Di fira kongene),
Tavatingsa (Di 33),
Yama Dévaene,
Túsita (Di téfredse...som forøvrig é der kor alle Bodhisattháer leve sine penultimáte liv forud for sin siste menneskelige gjenfødsel).
Di to øverste sansehimlene kalles Nimmanarati (Di som nære seg på, og finne langvárig lykke i kreativitét),
og igjen øve detta—Páranimitta-vassavatti (di som både nyde behág og nære seg på andres kreativitet).
—I denne sistnevnte øverste sanseverdnen finne me Mára: «diktátoren» av alle sanseverdner, og i effekt—Samsára som sådann.
Buddha omtalte Mára med mange navn, og ett av disse vá Namuci: «han som folk flest ikkje kláre onnsleppa!».
Máras langvárigge—dåg tidsbegrensa verv, oppnås som følge av kultivéring av positive meritter øve laang, lang tid—men é dréve av individets ekstréme honnger for makt og kontroll.
Mára e på mange måder ærkeriválen og hovedantagonisten te ein kvér Bodhisattha før di når heilt fram te sin endeligge oppvågning, men selvfølgelig og te et kvért vésen som tar fatt på den åttedelte veien, som Buddha sjøl presisérte: é den einaste veien som kan léda heilt úd av alle forskjellige sanseverdners ufornekteligge begrensninger.
...Namuci lár imidlertid ingen av sine trofaste "sansesláver" få onnsleppa úden kamp, og han fåretrekke gjerna at di heller «resirkuléres» distrahért inn i ein nye form for sanseverden, kor ein på sett og vís må begynna «på’an igjen». Mára spéle derfor på alle strengene han kan—for å forhindra andre vesner i å údvikla dybe meditative téstander—som djána. Når han klare módvirka og sabotéra detta, é an sikra at "kundene" hans bler vérande onnerlagt hans kontroll.
I følge Buddha's beskrívelser fra hans mange sámenstød me Mára, så gá Namuci seg égentlig aldri—sjøl, om han omsíder innsåg at han ikkje klarte rysta Buddha itte oppvågningå va follkommen. Ligavel fortsatte han údfordra både Buddha og hans disipler (enten di alleréde hadde nådd foll oppvågning eller fortsatt va i trening).
Mára víste gang på gang koss han klárte påvirka andres persepsjoner og tankeverder—ja, te og me heilt opp te fysta nivå av Brahmaverdnene: som é di høgare himmelske vérdnene tegjengeligge for alle som har messtra 1. Jhána.
I disse tilfellene fortsette imidlertid kammalovene sin vandte gang, og alle som blir manipulért av Mára høste di karmiske resultátene av sine egne handlinger—sjøl om di per definisjon e trållbonne i gjerningsøyeblikket.
Når Mára for eksempel manipulérte légfolk te å appelléra te någen av monkenes hindringer av sjølgohéd og arroganse (gjønå øverekkinger av ekstrém hyllest retta mod di) —høsta legfolket den góe kammaen som følge av egne pósitíve údsagn og handlinger. Mens di lagde dårligge kamma når di blei manipulérte te hetsa eller gå te direkte fysiske angréb på monkane.
Nettopp derfor é údviklingå av várhéd, téstedeværelse og aktsomhéd i alt det me fåretár oss: ekstrémt verdifolle kvalitéter som må kultivéras for å ha sjans mod Máras tálríge og údspekulérte påfunn.
Det som gjør Mara te den ultimáte vríompeisen é at han kláre manipulera bedre enn den beste illusjonist, mágiker og hypnotisør.
—Ein kan se for seg den mest úforudsigbare og úpålideligge skikkelsen muligt, me flusst av intelligens—og som på sáme tid kjenne alle réglane han operére innføre, og vett å brúga av alle virkemidler og verktøy tegjengeligge for å nå sine mål.
Med andre ord: ein profesjonélle túsenkunstnar...men me et ekstremt og obséssivt maktbehóv.
Så, koss kan ein hanskas me et vesen som detta?
—Buddha poengtérte øvenfor Mára at han sjøl hadde våre i Máras skór (bokstaveligt talt) i fåregåande liv.
Det sáma konne Bhikkhuen "MáhaMogallána" påberóba seg. Han va ein av di aller fremste av Buddhas oppvågna monker, kjent for sin spesielt kláre innsikt og overnaturligge evner: blant aent te å skúa alle ulige verdner i eksistensen, samt konna se alle sine égne tidliggare liv.
Di konne begge derfor relatéra direkte te Maras virke ittesom di sjøl hadde spélt hans rolle—og dermed lettare konne sé gjønå Máras knéb, enn ka øvrigge monker og nånner konne.
Som di fleste sníger og korrupte personer fungére di alle på sitt versta når di får operéra i det skjulta (forøvrigt et gjengangstéma i di fargefollte fortellingane fra samenstødå mydlå forskjélligge Sanghamedlemmer og Mára sjøl).
Når di fyst innser at dét di befinne seg midt oppi é arbeidet te Mára (enten han é der i egen person, eller indirekte påvirke andres omstendighéder—musste Mára sin makt og bler av’væbna.
Mara, eg sér deg—é et begréb som forekomme flerne ganger i Pálitekstene når folk innsér ka di deale me!...
Å klára (og faktisk villa) innsé at me é sjølbonne te alle våre sansebehág—é et stórt stég i rektigge retning og inn på veien te den einaste várigge frihéd—heilt fri fra Máras doméne : Nibbána.